historieforteller

Alle legendariske artister og kunstnere har en viktig ting til felles, og det er det usynlige sløret som omhyller dem – en slags mystisk tilstand hvor de alltid er akkurat litt utenfor rekkevidde for oss vanlige dødelige, men samtidig dypt tilstede.

Dette er ikke en x-faktor, men et design.

Bak dette designet finner du som regel en annen type artist og kunstner, en mer usynlig en, nemlig fotografen. Men ikke en hvilken som helst fotograf, dette faget er forbeholdt visuelle historiefortellere, som i sitt rette element, kan skape en usagt mytologi rundt sitt motiv – ulikt noe annet.

Marthe Amanda Vannebo har bygget sin karriere på sin unike evne til å se sine motiver gjennom slike øyne – og i dag er hun en av norsk underholdningsbransjes mest ettertraktede historiefortellere.

Selv vil hun helst bare snakke om Olav Duun og Johs. Rian, men mer om det senere.

Musikken som startpunkt

– Min vei inn i fotograferingen går via musikken. Med en overveldende plutselighet kommer min musikkinteresse når jeg er rundt 13 år.

Hun stopper opp, som om barndommens musikk plutselig begynner å spille i bakgrunnen. Men det er helt stille. Vårsola forsiktig mot kinnet, ved kjøkkenbordet i huset hvor hun vokste opp, et lite småbruk på Skage i Overhalla.

– Her i huset handlet det meste om bil, og mekking. Det var lite musikk og kultur egentlig – men jeg tror jeg ubevisst søkte etter det, uten å vite helt hva jeg ville.

Men så finner hun det.

Først U2. Så Bruce Springsteen. Bob Dylan. Til felles med alt hun liker, er at det er få andre på hennes alder på Skage som lytter på det samme som henne. Hun går lidenskapelig til verks – for lidenskap har det ikke manglet på i oppveksten.

– Min far var nemlig lidenskapelig opptatt av bil, motor og mekking. Det tror jeg smittet over. Min mors gave til meg, var at hun leste Astrid Lindgren og sang Prøysen til meg. Hver kveld. Historier med substans. Dannelseslitteratur. Det må ha gjort inntrykk, for helt fra starten av har jeg vært opptatt av tekstene og budskapet i musikken jeg likte.

Å være en kamelon

Ungdomstiden på Skage omtaler hun som fin, men selv om hun har gode venner, er det fortsatt en distanse der, for Marthe er opptatt av musikk og litteratur og kultur som de fleste på hennes alder bryr seg lite om.

– Jeg var kanskje litt som en kamelon. Betraktet det hele litt fra avstand. Jeg utviklet ubevist en avvæpnende fremtoning, noe som gjorde at jeg lett kom i kontakt med folk fra alle leirer, men noen dyp tilhørighet fikk jeg kanskje aldri. Ikke visste jeg det da, men dette er kanskje nøkkelen til å lykkes som fotojournalist.

Kameraet som inngang

Etter to år på mediefag på Olav Duun VGS begynner en retning å peke seg ut. Den estetiske sansen begynner å bli tydeligere, og hun tilbringer mer og mer tid med fotoapparatet, og et formspråk som kommer naturlig. Hun innser at hun kan komme tett på mennesker gjennom linsa, og at kanskje kan dette la henne kombinere hennes fascinasjon for både folk og musikk.

– På den tiden var det et ganske levende musikkmiljø i Namsos, og vi som gikk på de kreative fagene ble nært knyttett til hverandre. For første gang i mitt liv var jeg omringet av folk som var opptatt av det samme som meg, og det var inspirerende, sier hun, og blikket hennes avslører at hun har forlatt kjøkkenbordet på Skage, og er på en liten reise tilbake i tid.

Inn på scenen

Som 16-åring får hun seg deltidsjobb i Namdalsvisa, i “opp og fram”-redaksjonen, og hun får både skrevet, tatt bilder og laget plateanmeldelser. Men nå er det konsertbilder hun vil ta, til tross for at hun ikke er gammel nok til å slippe inn på byens konsertscener.

– Her vil jeg rette en takk til NA, sier hun lattermildt.

– For når jeg kom til konsertplassen med kamera rundt halsen, og med overbevisning fortalte at jeg var der for avisa, så slapp de meg inn. Men det var jo ikke avisen som hadde sendt meg. I tillegg fikk jeg kjøpt meg pils, så det var jo helt perfekt.

Språket som treffer

For å kunne studere videre må hun ta et påbyggingsår, og her er det ti timer norsk i uka, til hennes store glede, og andres skrekk. Hun trekkes mot journalistikken, og dette er da det naturlige neste steget mot den drømmen.

– Her får jeg da altså, om jeg får påstå, Norges beste norsklærer? Liv Marit Idsø. Jeg er så utrolig takknemlig for at hun ble læreren min, da hun har hatt så mye å si for min litteraturinteresse, som gjennom henne fikk skikkelig rotfeste i meg. Hun introduserte meg for Olav Duun.

Duun og blikket på mennesket

Det begynte ikke der og da. Ikke som en åpenbaring i klasserommet, selv om det var der Liv Marit først la bøkene foran henne. For Marthe kom Olav Duun snikende i ettertid – i flyttelasset til Oslo, i studietida, i det stille rommet som oppstår når man begynner å se seg selv utenfra. Det var først da hun forsto hva det egentlig var hun hadde blitt introdusert for.

– Det er språket, sier hun.

– Fortsatt. Den dag i dag. Noe rått og ufiltrert i måten Duun skriver på – en brutal ærlighet som ikke forsøker å gjøre verden vakrere enn den er. Men kanskje enda mer enn språket, er det blikket hans på mennesket. På det som foregår inni oss. Og ikke minst: mennesket i naturen. Havet. Været. Landskapet. For Marthe er det ikke bare litteratur – det er gjenkjennelse. Mor fra Leka. Oppvekst tett på Ytre-Namdal. De samme værbitte plassene, de samme kreftene. Duun skriver ikke bare om naturen, han skriver fra den.

– Og så er det dette med å stå litt på utsida. Å ikke helt høre hjemme. Det er noe der som treffer. Duun gjorde det selv – forlot Jøa, fant seg ikke til rette i bedehusmiljøet, dro til Holmestrand og så seg aldri tilbake. En bevegelse bort fra det forventede, bort fra det trange. Den følelsen, sier hun, er ikke fremmed.

Kanskje er det nettopp derfor hun også blir så opptatt av historien bak språket hans. Hvordan han, midt i en tid der landsmålet ennå var ferskt og strengt voktet, valgte sin egen vei. Tok nynorsken – men tilpasset den. Bøyde den mot sin egen dialekt. Skapte noe som ikke helt passet inn noe sted. For mye for riksmål, for lite “riktig” for landsmålsfolket. Mellom barken og veden. Og likevel: Han sto i det. Endret ikke kurs. Skrev slik det kjentes riktig.

Det er noe i det som sitter igjen hos henne. Ikke bare som en litterær erfaring, men som en slags rettesnor: Du trenger ikke gjøre det slik alle andre mener du skal. Du kan lage ditt eget språk. Din egen vei.

Rian og det som mangler

For Marthe kom kjennskapen til kunstneren Johs. Rian litt på samme måte som Duun – ikke som en naturlig del av oppveksten, men som en oppdagelse i etterkant. Et navn hun hadde hørt, men aldri helt forstått rekkevidden av. Ikke før hun faktisk så et maleri – det samme bildet som senere skulle bli selve premisset for kunstsamler Nicolai Tangens Kunstsilo – arkitekturen, rommene, hele måten bygget er tenkt på. Et enkelt verk som fikk definere noe så stort.

Da falt det på plass. Og det hun kjente først var stolthet. Overhalla. Hjemmefra.

Men stoltheten varer ikke alene. Den får følge av en irritasjon som ligger og ulmer. For hvordan forvalter vi egentlig våre egne? Ja, det finnes et lite Rian-galleri i Namsos. En etasje opp, et avlukke, noen bilder på veggen. Men er det nok? Hun mener nei. Ikke i nærheten.

For samtidig reiser vi statuer av Åge Aleksandersen, og bygger monumenter til D.D.E.. Mens Olav Duun – en hårsbredd unna Nobelprisen – knapt er synlig i bybildet. Og Johs. Rian? Ingenting.

– De største namdalingene er ikke Åge og D.D.E., sier hun. – Det er Duun og Rian. Punktum.

Det er en påstand som ikke først og fremst handler om å ta noe fra noen, men om hva som har blitt glemt underveis. Hva som ikke har fått plass. Og kanskje er det nettopp i det hun finner noe av sin egen drivkraft også – i å løfte fram det som burde vært der hele tiden.

Marthe forblir i Namsos til hun fyller 18, og da søker hun seg inn på fotojournalistikk på Høgskolen i Oslo. 1200 søkere på 12 plasser. Hun får én av de.

De neste tre årene jobber hun frilans ved siden av studiene. For Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Universitas på Blindern, for å nevne noen.

Det er menneskemøtene som driver henne. Ikke nødvendigvis med folk som ligner henne selv, eller deler de samme interessene, men med mennesker hun kan lære noe av. For det er nettopp der det skjer – i forskjellene, i nysgjerrigheten, i samtalene som åpner noe.

Åge Aleksandersen skulle forøvrig få ganske mye plass i hennes liv.

Å komme tett på

Hun hadde sett utallige bilder av Åge – på scenen, i offentligheten, i rollen alle kjenner ham i. Men aldri noe annet. Aldri noe bak.

Så, samme året hun startet på fotojournalistutdanninga, tok hun en beslutning: Dette er en person hun vil se annerledes. Ikke som ikon. Ikke som artist. Men som menneske.

Med hjelp fra Sambandet-keyboardist Terje Tranaas fikk hun Åge´s tillatelse om å ta bilder under en av deres konserter på Rockefeller i Oslo. Ikke konsertbilder, men bilder før og etter publikum fylte parketten.

– Jeg husker så godt eposten jeg fikk fra Åge i ettkant av konserten. Bare det å få epost fra Åge i seg selv var jo sinnsykt. “Suverent” sto det. “Det er jo akkurat sånn vi er”.

De neste 16 årene fulgte hun Åge og Sambandet tett på, og har tatt noen av de mest minneverdige bildene i norsk rocks historie.

De fire første årene var hun med bandet overalt, og det ble det bok av. En bokavtale med Cappelen Damm, utgitt i 2013, og et arbeid hun fortsatt kjenner en tydelig stolthet over. Når hun ser tilbake på bildene i dag, er det ikke bare motivene hun ser – det er valgene. Hvor hun sto. Hvor tett hun gikk på. Hvilke øyeblikk hun våget å være i.

– Jeg var modig, sier hun, nesten litt overrasket over seg selv i ettertid.

Hun innrømmer at hun alltid har hatt en slags frykt for å oppleves som påtrengende.

– Dette har jeg blitt bedre og trygge på med alderen, men herregud, jeg var bare tjue år da jeg startet, sier hun ettertenksomt.

Et annet liv i Los Angeles

I 2015 kommer et definerende øyeblikk i hennes liv og karriere – hun reiser til Dublin med ei venninne, for å gå på konsert med den canadiske produsenten og artisten Daniel Lanois.

Lanois er kjent for sitt arbeid med Bob Dylan, U2, Peter Gabriel, Willie Nelson, Emmilou Harris og Neil Young, for å nevne noen.

Et tilfeldig møte på en pizzarestaurant etter konserten, fører til at de møter Daniel Lanois, og blir sittende å snakke utover kvelden.

– Det kjentes egentlig ut som starten på vennskap allerede da, sier Marthe forsiktig.

Det som kunne blitt med et minneverdig møte, skal etterhvert bli så mye mer.

“Hello, I´m in Los Angeles” skriver Marthe til Daniel i en melding senere samme år.

Igjen, det som like gjerne kunne vært en kjapp kopp kaffe, blir til at Marthe flytter inn i den svære villaen til Daniel og blir boende der i to måneder, sammen med Daniel og to av hans samarbeidspartnere.

– Daniel har ofret alt for kunsten. Han er musikk. Han skaper det han kaller “scener” rundt seg. Han omgir seg med folk som inspirerer ham, og på hvert sitt vis hjelper han å opprettholde kunstnerisk momentum, noe som er hans mantra.

Det som startet som en samtale over pizza, ble inngangen til et tett vennskap og et sjeldent kunstnerisk samarbeid, der Marthe etter hvert fikk en helt sentral rolle i Daniels kreative prosess.

Hun ble ikke bare dokumentarist av arbeidet hans, men en betrodd sparringspartner – en han lytter til når avgjørelser tas, helt ned på nivået av hvilken miks som skal velges.

– Mine meninger om kunst og musikk veier tungt i arbeidet hans. Det er veldig sjeldent – og veldig fint – å få lov til å bli stolt på, på den måten.

Samtidig strekker relasjonen seg langt utover det faglige: Gjennom nesten daglige samtaler om alt fra verdenssituasjonen til små hendelser i hverdagen, har de formet hverandres blikk på både kunst og liv.

– Det er ingen jeg har blitt så inspirert av og lært så mye av som av ham. Han er så uredd i hvordan han tenker. Han er en drømmer – og det er jeg også.

For Marthe har Daniel vært en døråpner – en uredd tenker som har utvidet horisonten hennes – mens de sammen har funnet en felles kraft i det å være to som tør å drømme stort, og faktisk få noe ut av det.

– Når man er to om å manifestere ting, er det mye lettere å få det til, forklarer hun.

I elleve år har Marthe levd et liv i pendel mellom Norge og Daniel Lanois i Canada og USA. Det som startet som et møte, har utviklet seg til en sentral rolle i kretsen rundt ham. Vannebo er en del av crewet – som fotograf, designer av platecover og kampanjemateriell, og som visuell utøver på scenen. Hun opererer kamera live, men beveger seg like naturlig bak kulissene som turnéleder, sjåfør, merch- og SoMe-ansvarlig. Etter hvert har hun også vært involvert i bookingarbeidet – en rolle som understreker bredden i tilliten hun har fått.

– Denne verdenen i L.A som jeg på en måte har hatt litt for meg selv, er så annerledes enn hva vi er vant med i Norge. Mange kan jo tro at jeg bare finner det opp, for det er så underlig alt sammen. Det er jo ganske surrealistisk å henge Neil Young. Eller dra til Las Vegas for å henge med U2. Å bli kjent med og få jobbe med fantastiske Emmilou Harris, hjemme ved kjøkkenbordet hennes. Det føles helt naturlig der og da, men å fortelle om det hjemme, blir bare rart.

Hva som betyr noe

Det er ikke lenger tempoet eller størrelsen på prosjektene som styrer henne, men følelsen de gir. For Marthe handler det nå om noe enklere – og vanskeligere: mening. Mental næring. Å bruke tida på det som faktisk betyr noe.

Hun trekker fram konkrete eksempler. Å jobbe tett med Stein Torleif Bjella og hans nyeste album “Velkomen skodde”, samt lage Skodda Tidende sammen med ham. Jobbe med Hellbillies, Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland. Å reise Norge rundt som turneleder for deLillos.

– Det føles meningsfullt å være med og løfte opp folk som lager fine ting synes jeg.

Den indre kritikeren

Det er en uro der, som aldri helt slipper taket. Marthe tviler fortsatt. Hele tiden. På bildene, på vurderingene, på seg selv. Selv i øyeblikket hun kjenner at noe sitter – som da hun fotograferer Odd Nordstoga og tenker «shit, dette blir bra» – så kommer det snikende etterpå. Var det egentlig så bra? Den usikkerheten blir ikke borte. Men hun har begynt å tenke at den kanskje har en verdi. At den holder henne ærlig. Tett på noe ekte.

Og så er det blikket hennes på det nære. På alt det fine som finnes rundt oss, som så lett glipper fordi det er så tett på. Det er ikke alltid de store reisene eller de spektakulære oppdragene som er det vanskeligste – det er å se det som allerede er der.

Flaks finnes ikke

For hun kjøper ikke fortellingen om flaks. Ikke egentlig. Hun peker heller på valgene. Arbeidet. De små avgjørelsene som, over tid, plasserer deg et sted du kanskje i etterkant kaller heldig. Hun viser til Brian Eno, og formuleringen hans: «Luck is just a series of micro-negotiations». Det er noe i det hun kjenner seg igjen i.

Ikke at ting bare skjer – men at du åpner dørene selv. Gang på gang.