Dagdrømmeren

Og her ligger muligens svaret på hvem faen* Askil Holm er.

(Ref Marit Voldsæters parodi av gitarkameratene i 2007.)

Det er er ikke innlagt vann i det lille røde huset i Vemundvik, men det gløder gult fra enkle lys i mørke hjørner. Bare et steinkast fra hovedveien, og femten minutter unna byen. Likevel føles det litt sånn bak syv blåner, eller et sted midt i mellom stjernene og stillheten – men dette er et av ankerfestene for Askil Holm, og her er han hjemme.

Vi har sittet i samtale lenge. Hans medievante skjold har slått sprekker, og lyset fra et komplisert og til dels imponerende liv skinner gjennom.

– Tomrommet og mørket banker jo på døren med jevne mellomrom, men gjennom behovet for å skape har jeg holdt det på avstand, sier han, som om han snakker til seg selv.

Askil fremstår ekstremt egenrådig, men historien hans er egentlig full av andre mennesker.

– Jeg tror at veldig ofte så handler det om å klare å stille seg nær mennesker som er så dyktig at du blir en del av dem.

I denne læresetningen finner du muligens veien inn i hans artistkarriere og liv.

Så, la oss pirke i fortiden.

Det som manglet

Askil ble født i Trondheim og bodde der sine to første leveår, resten av oppveksten i Namsos. Foreldrene skilte lag tidlig, og de første årene bodde han sammen med moren i Namsos, uten faren i nærheten. Faren flyttet etter da Askil var sju, og foreldrene fant sammen igjen, før det ble et nytt og langt hardere brudd da han var 15.

– Jeg tror mye av barndommen handlet om savn. Om å ikke ha en farsfigur som var veldig tydelig og til stede, sier han tankefullt.

Det var i ruinene etter det siste bruddet at Askil finner musikken og den skapende delen av seg selv.

En skapende stemme

Ut av dette miljøet vokste Attack fram. Det som begynte som et slags barneband rundt 1988–89, skulle bli langt mer enn et forbigående kjellerprosjekt. I årene som fulgte reiste de unge musikerne rundt og spilte, med foreldrene som sjåfører og støttespillere. I 1994 vant Attack både NRK satsningen «Under 17» og gjorde seg tydelig bemerket på Ungdommens kulturmønstring både lokalt og på fylkesnivå.

Askil var ennå ikke den åpenbare bandlederen man kanskje kunne forestille seg i ettertid. Den rollen tilhørte i større grad trommis Eirik Engan, som holdt gjengen samlet og sørget for at folk faktisk møtte opp på øving. Askil fant i stedet gradvis sin plass i det skapende.

Samtidig begynte en annen viktig brikke å falle på plass. Gjennom Høknes barne- og ungdomskor møtte han korleder og vokalist Heidi Granlund, som tidlig så noe i stemmen hans som han selv ennå var usikker på.

– Hun var den som så meg som vokalist tidlig.

Gjennom koret og de store musikal-, kor- og korpsoppsetningene i Namsoshallen, med Tor Halvard Nilsen og Terje Adde i spissen, fikk han prøve seg på alt fra klassisk til rytmisk musikk – og gradvis bli tryggere på sin egen stemme. Dermed begynte også rollen i Attack å finne sin form: Han var ikke nødvendigvis gjenglederen, og heller ikke den mest rendyrkede instrumentalisten.

Han var i ferd med å bli den skapende stemmen i bandet.

På en annen grein

Musikklivet i Namsos var i ferd med å bli langt bredere enn det som senere gjerne har blitt samlet under merkelappen trønderrock. Rockgallaen ble, slik Askil husker det, en «lapskaus» av det som skjedde musikalsk i Namdalen, mens Norsk Rockuke og miljøet rundt Lagre åpnet vinduene mot en større verden.

Askil skiller selv mellom to greiner: trønderrocken, sterkt knyttet til dialekt og den etablerte folkrock-tradisjonen, og det han kaller «trøndersk rock» – friere i uttrykket og mindre bundet av geografi, språk og sjanger, som for eksempel Motorpsycho og DumDum Boys. Attack og flere av bandene i hans generasjon søkte seg mot den siste.

Også artistene som kom til byen, satte spor. Askil var 13 da Motorpsycho spilte på Lagre. DeLillos, Seigmen og DumDum Boys kom også til Namsos. For en ung låtskriver ble disse møtene minst like viktige som den lokale musikkarven.

– Jeg følte på mange måter at jeg havnet på en litt annen grein låtskrivingsmessig. Det jeg holdt på med var ikke det samme som Frode Viken holdt på med, samtidig som det var det.

Rundt Lagre, med Tor Moltu, Daniel Knobloch og etterhvert Johannes Rosenvinge som viktige drivkrefter, vokste det fram et miljø der musikk, kunst og andre kulturuttrykk blandet seg. Parallelt levde den mer tradisjonelle trønderrocken sterkt. Askil opplevde det ikke som en konflikt, snarere som et rikt musikkliv med plass til ulike retninger.

Men selv havnet han litt på utsiden av det mange allerede da oppfattet som den typiske «Namsos-musikken».

Det skulle få betydning langt senere.

Da gravitasjonslovene ble opphevet

Askil skrev ikke på engelsk fra starten. De første tekstene var på bokmål, blant annet inspirert av Jan Erik Volds Dylan-oversettelser. Da Attack spilte «All Along the Watchtower», gjorde de det først i Volds norske versjon, «Bak borgens skyteskår».

Så kom DumDum Boys.

I 1992 kjørte faren Askil og en kamerat til Trondheim for å se bandet på Samfundet under lanseringen av Transit. For Askil representerte DumDum noe annet enn trønderrocken han kjente hjemmefra.

– De kom med noe farlig, urbant og rått, noe som ikke var så traust. Det var noe som var litt fjernere fra virkelighetens Namsos, for oss som drømte oss litt ut av Namsos. Vi ville bort herfra.

Han trekker en linje tilbake til Prudence, som i sin tid hadde skapt sitt eget uttrykk på tross av forventningene rundt dem. Askil opplevde at miljøet rundt Lagre bar på noe av den samme rastløsheten.

– Prudence var jo på tross av Namsos. Jeg opplevde at den gjengen vi var rundt Lagre, var litt på tross av trønderrocken. Vi var en slags motpol.

Mens D.D.E. og andre etablerte musikere tilbrakte stadig mer tid på veien, oppsto det et nytt rom hjemme i Namsos. Askil beskriver årene fra 1992–93 og fram til han selv flyttet i 1999 som en gullalder.

– Det ble et slags frislipp. Veldig kreativt.

Det ble skrevet musikk på norsk og engelsk, det blomstret innen kunst og dans, og Lagre samlet miljøer på tvers. På musikklinja ved Olav Duun VGS møttes unge mennesker som senere skulle ende opp med å leve av kunst og kultur.

– På den tiden var rett og slett alle gravitasjonslovene noen år opphevet. Namsos var i endring.

Byen åpnet seg samtidig mot verden. Flyktningmottaket, musikklinja og kulturmiljøet brakte nye mennesker og kulturer til Namsos. Daniel Knobloch bygde festivalkultur, mens Tor Moltu og miljøet rundt Lagre skapte kreative rom for ungdommene.

– De ville at Namsos skulle bli en kulere by. De ville at verden skulle komme hit.

Askil og vennene ville det samme.

– Vi ville at Namsos skulle bli litt mer internasjonal. Vi ville gjøre Namsos til en større by.

Det gjaldt også synet på hva en musiker skulle være. Askil opplevde at musikklinja var i ferd med å frigjøre seg fra forestillingen om at alt handlet om å være teknisk best på instrumentet.

– Det «flinkis-jaget» synes jeg bare var tull. Namsos er bygd rundt fortellerkunst, gode låter og bra samspill.

For hans generasjon ble det skapende stadig viktigere.

Samtidig begynte tyngdepunktet å flytte seg sørover.

Ut av Namsos

I dette miljøet fantes også Carl Frode Tiller, lenge før han ble en av landets mest markante forfattere. Han skrev låter og spilte i bandet Kong Ler, og var blant de første som trakk mot Trondheim.

Stian Wallum og vennegjengen i Tugboat tok også tidlig veien dit og inn i miljøet rundt Brygga Studio. Flere fulgte etter. Der satt produsent Lars Lien, som Askil beskriver som nærmest en gudeskikkelse i norsk musikkliv på denne tiden, og som fikk øynene opp for det som skjedde i Namsos.

Attack spilte inn materiale i Brygga Studio, og gjennom møtet med miljøet der ble verden utenfor Namsos stadig mer konkret. Bandet hadde allerede fått oppmerksomhet med norskspråklig materiale, spilt support for både Motorpsycho og Seigmen og etter hvert begynt å skrive på engelsk.

Til slutt hadde de gjort det de skulle sammen.

– Vi skiltes som venner. Vi skjønte at nå har vi gjort det vi skal gjøre i lag.

Og Attack var langt fra alene.

Band og kunstnere flyttet til Trondheim. Andre dro til Oslo. Askil satte kursen mot Tønsberg. Miljøet som hadde vært så tett samlet rundt Lagre og musikklinja, spredte seg utover landet.

– Det var en generasjon som bare stakk og sa: «Ok, Namsos, dere får bare være som dere er.»

Askil ser paradokset i det i dag. For Namsos var det kanskje et tap at så mange dro samtidig. Men nettopp utflyttingen gjorde også at mennesker fra dette lille miljøet etter hvert satte spor langt utenfor hjembyen.

For Askil var retningen allerede bestemt.

Da han forlot Namsos, hadde han en svært konkret ambisjon:

– Jeg ville bli Namsos-artisten som skulle gjøre det stort internasjonalt på engelsk.

Viljeskallen

Askil satte seg på bussen til Tønsberg. Tradisjonell musikkutdanning fristet lite. Han ville verken inn i «jazzboksen» eller «klassiskboksen», men fant i stedet Idéfagskolen – et miljø bygget rundt multimedia, historiefortelling og skapende arbeid.

– Idéfagskolen var egentlig for meg kanskje en videreføring av miljøet på Olav Duun.

Der var fokuset mer på å lære å skape. I ettertid ser Askil en tydelig linje fra Høknes barne- og ungdomsskole og musikklinja, via Idéfagskolen og mange år senere til utdanningen han selv skulle være med på å bygge i Kristiansand.

Etter ett år i Tønsberg flyttet han til Trondheim. Sammen med Kjetil Bendiksen startet han Epic Design og jobbet med internett, reklame og kommunikasjon. Det kunne blitt karrieren hans.

Så våknet han en natt høsten 2000.

– Da tenkte jeg at nå må jeg ta et valg. Enten skal jeg jobbe med reklame og kommunikasjon, eller så skal jeg jobbe med musikk.

Også denne gangen ulmet det private under beslutningen. Bruddet mellom foreldrene hadde satt dype spor, og nye hendelser i familien hadde gjort forholdet til Namsos vanskelig. Trondheim ga ham avstand, samtidig som han fortsatt kunne være nær moren.

– Jeg tror det var rett og slett en konsekvens av alt det som hadde skjedd på hjemmebane privat.

Men når Askil først bestemmer seg, er det sjelden snakk om en forsiktig sondering av terrenget.

– Jeg er jo på en måte en slags viljeskalle. Så når jeg vil noe, så kan jeg bare våkne, og så ser jeg at da skal det skje.

Denne gangen skulle det være musikken.

Drivkraften hadde våknet langt tidligere. Allerede gjennom Norsk Rockuke og miljøet i Namsos hadde Askil begynt å forstå forskjellen på å ha lyst til å lage musikk – og faktisk få den ut i verden.

– Jeg skjønte at skal jeg få til noen ting, så må jeg planlegge og organisere jobbinga. Jeg måtte knekke kodene med musikkbransjen.

Nå skulle tankegangen settes ut i livet. Designselskapet ble avviklet, plateselskapet Apache startet, og Askil satset.

Men selv om beslutningen var hans, var han langt fra alene om å forme det som skulle komme.

Dette er ditt soloprosjekt

En helt avgjørende person var låtskriver, gitarist og produsent Bård Ingebrigtsen.

De kjente hverandre godt fra ungdomstiden i Namsos og hadde allerede skrevet låter sammen. Askil beskriver samarbeidet som «yin og yang». Den ene kunne komme med en tekst, den andre med en melodi. De kjente hverandres styrker og jobbet godt under press.

Og Bård så noe Askil selv ennå ikke hadde bestemt seg for. Askil trodde fortsatt han skulle starte et nytt band.

– Bård sa: «Nei, dette er ditt soloprosjekt.»

Bård visste også at Askil hadde vært gjennom en vanskelig periode privat, og Askil mener vennen forsto at musikken kunne være en vei videre.

– Bård så at jeg slet privat. Han var en nær familievenn og helt uvurderlig.

Sammen hentet de inn mennesker de stolte på og tok låtene med til Brygga Studio og produsent Lars Lien. Underveis ble det stadig tydeligere hva de holdt på med. Låtene hadde en sterk nok signatur til at Askil kunne stå alene foran dem.

– Jeg kunne fint plante trynet mitt på et cover og si: Her er meg.

Han ville ikke at prosjektet skulle ende som «nok en EP fra en fyr i Trøndelag». Derfor jobbet han like målrettet med bransjen som med musikken – reiste til Oslo og Bergen, oppsøkte plateselskaper og miljøer og forsøkte å forstå hvor musikken kunne passe inn.

Viljeskallen hadde bestemt seg. Bård hadde hjulpet ham å finne ut hva han skulle bli.

230 kroner

Natta før den sagnomsuste konserten under Bylarm 2002 i Kristiansand våknet Askil Holm og visste at han hadde 230 kroner igjen på konto.

Resten var borte.

Pengene var brukt i studio, på å få bandet til Kristiansand og på å betale lydmannen. Musikerne hadde fått honorar helt fra starten – lite, men de fikk betalt. Askil selv hadde ikke tatt ut ei krone. Alt han hadde tjent var blitt pløyd tilbake i prosjektet.

– Det var make or break.

Nå var det ikke mer å planlegge.

– Hvis det ikke gikk, så var det 230 kroner igjen.

Bylarm-konserten var på alles lepper, en kjempesuksess. I salen sto mange av menneskene Askil hadde brukt lang tid på å oppsøke og overbevise. En av dem var Jan Fredrik Karlsen.

– Jeg skjønte at nå gikk det så bra at jeg kunne materialisere det og gjøre noe videre av det.

Plutselig var problemet ikke lenger om noen ville ha Askil Holm. Det var hvilken vei han skulle velge.

Askil hadde sett for seg å gå rett ut – signere med et internasjonalt plateselskap og forsøke å bygge karrieren utenfor Norge. Karlsen argumenterte for det motsatte: Bygg artisten i Norge først. Få økonomi i prosjektet. Lag plate. Betal band og produsent. Deretter kunne de gå ut.

– Jeg våknet opp dagen etter Bylarm og tenkte at det valget jeg tar nå blir viktig.

Interessen var der fra flere hold. Men Karlsen overbeviste ham. Veien mot utlandet skulle gå gjennom Norge, og Universal Music Norge skulle bli utgangspunktet.

Askil hadde kommet til Kristiansand med 230 kroner på konto.

Han dro derfra med en karriere.

Når viljen ikke er nok

Askil var langt fra sikker på at han hadde valgt riktig.

– Jeg var veldig usikker.

Han hadde fått det han hadde jobbet for, men samtidig konstruert en situasjon der det knapt fantes noen vei tilbake.

– Jeg hadde laget meg et ultimatum økonomisk. Jeg klarte ikke å leve av det hvis jeg ikke tok et valg. Jeg tvang meg selv til å gjøre det.

Også Jan Fredrik Karlsen sto ved et veiskille, og de to møttes på et tidspunkt der begge var klare for å satse på noe nytt.

– Vi hadde begge laget litt ultimatum for oss selv. Vi møttes på riktig tidspunkt.

Forventningene steg raskt.

Sammen med Bård Ingebrigtsen og Martin Hagfors begynte Askil å skrive det som skulle bli Daydream Receiver. Universal Music Norge stilte apparatet til disposisjon, og de fikk arbeide med blant andre Lars Horntveth, Georg Tanderø og Ulf Holand. Askil ville lage en plate som var melodisk og tilgjengelig, men samtidig utfordrende i arrangementene.

Han beskriver det fortsatt som albumet han har jobbet aller mest med.

Anmeldelsene var svært gode. Låtene fikk mye radiospilling. Alt tydet på at neste skritt skulle bli stort.

Platesalget ble ikke det.

– Du har satset alt. Du har puttet alt du har av vilje og kraft inn i prosjektet. Og så føler du at dette er noe du vil veldig mye, men det er ikke sikkert at publikum ville det like mye.

Det var en ny erfaring. Til nå hadde Askil lært at målrettet arbeid kunne flytte ham stadig videre: skrive bedre låter, finne riktige samarbeidspartnere, oppsøke bransjen, skaffe penger, bygge et apparat.

Men det fantes én del av ligningen han ikke kunne organisere seg fram til.

At en sang eller album faktisk fester seg hos folk.

– Jeg tror bare vi ikke hadde den låta som gjorde at alle gikk og nynnet på den.

Askil fortsatte å presse på. Han reiste utenlands, blant annet til Japan, der interessen for nordisk musikk var stor. Der kunne han stå foran en signeringskø på den gigantiske platesjappa HMV i Tokyo og lure på hvorfor virkeligheten så helt annerledes ut enn hjemme.

– Det var et parallelt univers.

Men tempoet kostet.

– Det er superviktig å jobbe masse med musikken, men det er også viktig å ta pauser. Og det gjorde ikke jeg.

Til slutt måtte han trekke ut støpselet.

Askil flyttet tilbake til Vemundvik.

– Start fra null.

Og så sa det poff

Askil brøt aldri med Jan Fredrik Karlsen eller plateselskapet. Han trengte bare å finne ut hva soloprosjektet skulle være etter Daydream Receiver.

– Jeg følte ikke at jeg klarte å materialisere det vi hadde håpet det skulle bli. Så jeg tenkte: Finn et slags nullpunkt.

Nullpunktet ble Vemundvik. Men det var en annen artist som skulle dra Askil ordentlig i gang igjen.

Kurt Nilsen.

De to kjente hverandre fra før Kurts Idol-seier. Mens Askil turnerte med Daydream Receiver, hadde Kurt vært på veien med sitt band Fenrik Lane. Etter gjennombruddet inviterte Kurt ham med til Oslo for å skrive låter og spille i det første solobandet hans.

– Kurt blir egentlig den som restarter litt for meg.

I løpet av 2005 begynte trådene å møtes. Askil arbeidet med sitt neste soloalbum. Kurt skulle finne veien videre etter Idol og World Idol. Espen Lind skrev for ulike artister, mens Alejandro Fuentes var på vei ut av Idol. Gjennom låtskriving og studioarbeid havnet de fire etter hvert i samme rom.

– Jeg skrev for Kurt, Kurt skrev for meg, vi skrev for Alejandro, Espen skrev for Alejandro.

Men de fire satt sammen i studio. Det låt fint.

Så sa Jan Fredrik Karlsen:

– Vi gjør det, dere fire i ett og samme band.

– Vi var jo fire soloartister som egentlig hadde lyst til å spille i band, så hvorfor ikke, sier Askil med et lite smil.

De satte sammen en event for eventselskapet Gyro på Gjøvik med egne låter og coverversjoner av blant annet «Hallelujah», «Boys of Summer» og «Mary Jane’s Last Dance». Publikum var knappenålstille.

Etterpå kom Karlsen med neste beskjed:

– Vi drar på turné.

Men noen åpenbar suksess var det ennå ikke. De la ut konserter på hjemstedene sine.

Billettene ble knapt solgt.

Så kom telefonen.

Askil var på skolekonsertturné i Trøndelag da Karlsen fortalte at Først & sist ville ha dem på besøk. Programmet med Fredrik Skavlan var på dette tidspunktet en av landets største TV-arenaer. De trengte en låt.

Espen Lind foreslo den åpenbare løsningen.

– Vi må bare gjøre én låt. Vi vet at «Hallelujah» i vår firestemte versjon funker.

De møttes i studio, øvde den inn og gjorde opptaket. Det var ikke tenkt som et historisk øyeblikk. De forsøkte først og fremst å selge noen konsertbilletter.

Så ble programmet sendt.

– Og så bare poff!

Alt eksploderte.

For Askil lå det nesten en komisk lærdom i det. I årevis hadde han analysert musikkbransjen, lagt strategier, investert alt han hadde og forsøkt å finne den riktige veien. Nå kom det største gjennombruddet da fire artister sluttet å tenke så mye og bare satte seg ned og spilte en sang.

– Musikkarrierer kan gå litt på tverke og sette seg fast på grunn av overtenking. Men når du bare tenker: «Nei, nå setter vi oss og gjør den låta» – så skjer det.

Helt spinnvilt

For mange hjemme i Namsos må det ha sett underlig ut.

Askil hadde reist ut med ambisjoner om en internasjonal solokarriere. Nå sto han plutselig på TV sammen med Espen Lind, Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes og sang Leonard Cohens «Hallelujah».

Selv opplevde han det helt annerledes.

– Jeg hadde lyst til å spille med kolleger. Jeg hadde lyst til å spille i band. Jeg hadde lyst til å få tilbake den følelsen av å jobbe med folk.

Mediene døpte dem raskt «De nye Gitarkameratene». Det skapte også en forestilling om at noen hadde satt sammen fire populære artister rundt et bord og konstruert et konsept. Askil avviser det bildet.

– Det var rett og slett bare vi fire som hadde lyst til å spille sammen, være sammen, finne veien ut av karrierer som sto litt i stampe.

Etter TV-opptredenen gikk det fort.

Konsertene som knapt hadde solgt billetter, ble utsolgt samme kveld. Ekstrakonserter ble lagt ut. Morgenen etter samlet de seg igjen, og apparatet rundt dem forsøkte å forstå hva som hadde skjedd.

Noen mente svaret var Oslo Spektrum.

– Vi sa bare: «Det skjer ikke.»

Det gjorde det.

To Spektrum-konserter den våren ble fulgt av en ny på høsten. Askil anslår at de gjorde rundt 160 konserter og eventer det året. På kjøpesentre kunne flere tusen mennesker møte opp til signeringer.

– Det var helt vilt.

Også plateselskapene måtte finne løsninger de normalt ikke brukte. Kurt og Alejandro var knyttet til Sony, Askil og Espen til Universal. Resultatet ble et samarbeid mellom selskapene, mens konsertene skulle danne grunnlaget for et livealbum.

Etter turneen plukket de ut opptak og mikset Hallelujah Live – Volume 1 på CD og DVD på ei helg.

Så begynte cd-platene å forsvinne ut.

Først 10.000.

Så 20.000. 30.000. 40.000.

– Boom, 60. Boom, 100. Boom, 150. Boom, 200. Boom, 250.

Askil oppgir at albumet i følge IFPI sine tall på CD til slutt solgte rundt 290.000 eksemplarer, og DVDen endte opp som den mest solgte musikk-DVD i norsk musikkhistorie med 70 000 eksemplarer.

I løpet av noen måneder hadde de turnert landet, fylt Oslo Spektrum og solgt plater i et omfang som allerede var i ferd med å bli uvanlig i en musikkbransje på vei inn i den digitale tidsalderen.

– Vi hadde gjort alt det vi hadde drømt om.

Om han rakk å kjenne på hvordan det var å ha blitt en av landets største artister?

– Vi hadde ikke tid til å tenke.

Men for Askil var det viktigste ved prosjektet noe annet enn salgstallene og størrelsen på konsertsalene. På innsiden handlet det aldri bare om «Hallelujah». De spilte hverandres sanger, tok med seg erfaringene fra hver sin karriere og bygde noe sammen.

– Vi puttet liksom hele karrierene våre sammen.

Derfor kjenner han seg heller ikke helt igjen i Gitarkameratene-merkelappen. For Askil og co var idealet nærmere Crosby, Stills, Nash & Young: fire selvstendige artister som kunne bli noe annet når de sto sammen.

Navnet «De nye Gitarkameratene» kom fra VG. Selv brukte de ganske enkelt etternavnene:

Lind, Nilsen, Fuentes, Holm.

– 2006/7 var helt spinnvilt.

I kjølvannet av gjennombruddet fulgte også nye samarbeid. I 2007 jobbet Askil med Mike Scott fra The Waterboys, og Holms versjon av «How Long Will I Love You?» fikk senere millioner av avspillinger.

I årene som fulgte tok også låtskrivingen en ny vending. Sammen med Jon Niklas Rønning begynte Askil å skrive på trøndersk, og samarbeidet munnet blant annet ut i albumet «Ei ny tid» i 2012.

For artisten som en gang hadde reist fra Namsos for å slå internasjonalt på engelsk, var det på mange måter en bevegelse tilbake mot både språket og stedet han kom fra.

Samtidig som Askil opplevde sitt største kommersielle gjennombrudd, var forholdet til deler av det etablerte musikkmiljøet hjemme i Namsos blitt mer komplisert.

Det skulle få større betydning noen år senere.

For mens Askil turnerte landet rundt med Lind, Nilsen og Fuentes, var et nytt og stort musikkprosjekt under oppseiling hjemme i Namsos:

Rock City.

Ideen Namsos gikk glipp av

Etter suksessen med Lind, Nilsen, Fuentes og Holm begynte Askil å tenke på Namsos igjen.

Ikke bare som hjembyen han besøkte, men som et sted han kunne flytte tilbake til.

Rock City var under utvikling, og Askil satt samtidig på en idé. På turné i 2006 hadde han og Espen Lind snakket mye om noe de mente manglet i Norge: en utdanning for låtskrivere.

– Vi tenkte at det burde gjøres noe med låtskriving utdanningsmessig i Norge.

Året med «Hallelujah» hadde gitt Askil et økonomisk og kreativt overskudd. Nå hadde han lyst til å bruke noe av det til å bygge. Først vurderte han å starte en privat utdanning. Så dukket Rock City opp.

På papiret var koblingen nærmest perfekt.

Hva var tross alt Namsos blitt kjent for?

For Askil var svaret åpenbart.

– Det er jo egentlig låtskrivingen fra Namsos som har gjort at Namsos er kjent for musikk.

Han peker på tekstene og melodiene til Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Jan Devik, Per Eirik Wallum, Frode Viken og generasjonene som fulgte etter. Den samme tanken hadde fulgt Askil helt siden Terje Vie ba ungene på Høknes barneskole om å lage egne sanger, og Frode Viken fortalte dem at de måtte skrive selv.

Det skapende hadde vært kjernen hele veien.

Derfor ønsket Askil at Rock City også skulle bli et sted der nye låtskrivere kunne utvikles.

Slik ble det ikke.

Askil understreker at dette er hans egen opplevelse av prosjektet. Men i hans fortelling ble Rock City etter hvert for smalt, introvert og proteksjonistisk, for opptatt av den etablerte historien og for lite orientert mot menneskene som skulle skape den neste lyden av Namsos.

– Jeg mener at man gjorde en kardinalsynd i å ikke satse mer på utdanning og forskning, både på det skapende, utøvende og entreprenørskapsmessige i musikkbransjen.

Han hadde håpet at Rock City kunne gjenskape noe av kraften han selv hadde opplevd i Namsos på 90-tallet: Et sted som trakk mennesker til byen. Et miljø der musikk, utdanning, konserter, festivaler og bransje kunne møtes, og der unge skapere kunne finne mennesker å lære av.

I stedet opplevde han at miljøet ble for lukket rundt det som allerede var etablert.

– Man mistet noe av identiteten i prosjektet med en gang man tonet ned satsinga på utdanning, forsking og kursing av unge skapende utøvere.

For Askil ble det avgjørende. Tanken om å flytte hjem ble lagt bort. Etter hvert bestemte han seg for å bruke kompetansen og ideene sine et annet sted.

Det er også bakgrunnen han selv trekker fram når han skal forklare hvorfor han senere har vært så hard i kritikken av kulturbyen Namsos.

– Det var rein kjærlighet til et musikkmiljø som jeg opplevde gjennom hele 90-tallet og tidlig 2000 som noe helt spesielt. Og som ikke bare handlet om trønderrock.

Han mener Namsos hadde muligheten til å gjøre seg til en magnet igjen. Ikke ved å fornekte historien, men ved å bruke den til å skape noe nytt.

– Namsos er en fantastisk by og en fantastisk kulturby, men man mistet en mulighet som jeg tror det kan ta lang tid å bygge tilliten til at man kan gjøre igjen.

Det er sterke ord. Askil vet det selv. Han vet også at kritikken fra en utflyttet Namsos-musiker kan oppfattes som enkel å komme med.

– Jeg har flyttet herfra, så jeg kaster liksom en og annen håndgranat inn.

Men han hevder at håndgranatene kommer fra det samme stedet som så mye annet i livet hans: en sterk motvilje mot at ting skal bli stående stille.

For historien alene er ikke nok.

– Man blir for opptatt av historikk og nostalgi. Man blir stående og kikke tilbake og henge på seg selv gamle medaljer.

Når Askil ser mot Namsos i dag, mener han samtidig å se tegn til et generasjonsskifte. Det gir ham håp.

For spørsmålet han mener musikkbyen må stille seg, handler ikke først og fremst om hva Åge, Terje, Frode eller hans egen generasjon fikk til.

Det handler om den neste.

– Jeg tror Namsos framover kan ha godt av et generasjonsskifte. Et skifte der man går fra å ikke bare tenke på alt som har vært, men også tenke: Hva faen skal vi gjøre framover?

Vi gjør det

Ideen Askil ikke fikk realisert i Namsos, ble ikke liggende i en skuff.

Han hadde samlet notater, skisser og tanker om en utdanning for låtskrivere gjennom flere år. Da Rock City raknet og tanken om å flytte hjem ble lagt bort, tok han i stedet ideen med seg sørover.

Askil hadde møtt sin kjære Tine i Namsos i 2009. Hun var fra Kristiansand, og noen år senere giftet de seg og flyttet dit.

– Jeg tenkte: Ok, vi flytter til Kristiansand, så prøver jeg å se om vi kan starte opp der i stedet.

På Universitetet i Agder fant han et miljø som allerede var i bevegelse. Askil tok kontakt med Hilde Norbakken på UiA og la ideen på bordet.

– Jeg sa: «Jeg sitter på et låtskriverstudium. Vi kan være de første i Norge som starter det. Bachelor, master, doktorgrad.»

Svaret var kort:

– «Vi gjør det.»

De begynte forsiktig. Et lite bachelorløp med få studenter. Så vokste det. Håvard Rem kom inn. Senere Anne Grete Preus. Etter hvert ble det masterutdanning og doktorgrad i låtskriving.

Det som noen år tidligere hadde vært skisser i Askils notatbøker, var blitt en akademisk utdanning.

Men historien sier også noe om hvordan Askil arbeider – for igjen var ikke løsningen at han skulle gjøre alt selv.

– Jeg tror kanskje en av styrkene jeg har, er at jeg kan spørre meg selv: Hvem er bedre enn meg til å sette den ideen her ut i livet?

Det samme mønsteret har gått igjen gjennom hele livet. Terje Vie åpnet døra til skapingen. Frode Viken pekte mot låtskrivingen. Heidi Granlund så vokalisten. Bård Ingebrigtsen så soloartisten. Martin Hagfors kunne løfte tekstene. Nå lette Askil etter mennesker som kunne noe han selv ikke kunne.

– Det er alltid best å jobbe med noen du vet er bedre enn deg.

Han vet at han kan oppfattes som en ensom ulv. Selv mener han nesten det motsatte.

– Grunnen til at jeg har jobbet så lenge i musikklivet, er at jeg har jobbet mye i team.

For Askil handler det mindre om å samle folk rundt sin egen idé enn å gjøre ideen større ved å slippe andre inn. Hvis noen er bedre på tekst, spør han dem. Hvis noen kan akademia bedre, henter han dem inn. Hvis noen kan produsere, organisere eller bygge nettverk bedre enn ham selv, forsøker han å stille seg nær dem.

– Jeg tror veldig ofte det handler om å klare å stille seg nær mennesker som er så dyktige at du blir en del av dem.

Han avviser dermed også forestillingen om at suksess først og fremst handler om å arbeide hardere enn alle andre.

– Jeg tror det er en myte.

Arbeidet må gjøres. Men det avgjørende, slik Askil ser det, er å finne mennesker man kan lære av – og bygge noe som tåler mer enn én person.

– Hvis det er en svær landsby rundt det, så er prosjektene mye mindre sårbare. Du kan tenke mye lenger. Du kan tenke mye større.

Det nye Namsos

Askil har ingen planer om å flytte tilbake og fortelle Namsos hvordan byen skal bygges.

– Det er ikke jeg som skal reise tilbake og si at sånn og sånn må dere gjøre. Det er en ny generasjon som må lage det nye Namsos.

Men han vil gjerne bidra.

For til tross for kritikken er tilhørigheten sterk. Askil mener det samme gjelder mange av dem som har reist ut fra kunst- og kulturmiljøet i Namdalen.

– Alle er dritstolte av å være herfra.

Det er også derfor han har fortsatt å blande seg inn. Bjeffingen, håndgranatene og kritikken er, slik han ser det, en del av kulturens oppgave.

– Jeg tror veldig mange har oppfattet meg som en bedreviter og en synser. Men jeg gjør det i beste mening. Kritiske kulturstemmer er like viktige som politikere.

For Askil handler kultur om å skape endring.

Han bruker Kristiansand som eksempel. Da han flyttet sørover, opplevde han en by i kraftig forandring. Nye kulturinstitusjoner som Kilden og Kunstsilo ble diskutert og møtte motstand, men Askil mener viljen til å satse har gjort byen mer attraktiv.

– Endringsvilje og skaperkraft er det som gjør at folk flytter til et sted.

Og kanskje ligger det også noe personlig i akkurat den erkjennelsen.

Askil flyttet fra Namsos. Ideene han hadde håpet å realisere hjemme, tok han med seg sørover. Der ble de en del av et nytt miljø, nye utdanninger og nye prosjekter.

– Jeg tok gjerne en del av Namsos sin utvikling med meg, men jeg brukte alt det jeg har lært herfra til å være med og gjøre Kristiansand til et bedre sted å bo.

Han lar setningen henge et øyeblikk.

– Det kan jeg i hvert fall være stolt av.

Det du ikke har

Når Askil skal forsøke å forklare driven, går han tilbake til barndommen.

Han var enebarn. Foreldrene var skilt. Relasjonene mellom de voksne kunne være vanskelige, og tidlig fikk han en opplevelse av å måtte håndtere ting barn egentlig ikke skal behøve å håndtere.

– Du står så alene at du må kompensere og veldig tidlig være voksen. Du må liksom være voksen fra du er barn.

Askil tror mye av det han senere har gjort, springer ut av akkurat dette.

– Igjen, du må bygge noe rundt deg som du ikke har.

Han hadde ingen søskenflokk rundt seg. Familien var ikke alltid samlet. I stedet bygde han andre fellesskap: venner, musikere, band, samarbeidspartnere, kolleger. Senere en familie. En slags selvlaget landsby.

– Jeg tror nok jeg har kompensert med å være sosial.

Men han kjenner også igjen den samme mekanismen i skapertrangen.

– Det er noe du ikke har, som du bare tenker at det tomrommet må du fylle med noe som er meningsfylt.

For Askil ble låtskrivingen et slikt sted.

– For meg har musikk vært livreddende.

Når livet har vært vanskelig, har han hatt et sted å gå. En sang som skulle skrives. Et prosjekt som kunne begynne. Mennesker han kunne samle rundt en idé.

– Du har behov for å skape, så ikke det tomrommet og mørket kommer og banker på døra hele tiden.

Mørket har likevel vært der.

Askil forteller at han i tunge perioder har søkt profesjonell hjelp, og at han samtidig har hatt mennesker rundt seg han kan snakke med. Perioden etter Daydream Receiver trekker han selv fram som spesielt vanskelig.

– Det var mørkt.

Men også her beskriver han den samme reaksjonen som har gått igjen gjennom livet.

Ikke å bli stående, men å begynne å lete etter noe å bygge.

– Jeg tror jeg klarer å snu det mørket til noe produktivt. Når ting blir stummende mørkt, så tenker jeg: Hva er lykta som kan begynne å lyse opp den her tunnelen for å komme seg videre?

Det samme behovet for å bygge noe rundt seg fikk etter hvert en annen form.

Askil giftet seg med Tine og fikk to døtre. Samtidig som mange av kollegene hans fortsatte et liv med lange turneer og mye reising, valgte han bevisst å være mer hjemme.

– Jeg har vært hjemme og hatt den tiden med dem siden pandemien brøt ut i 2020.

For mannen som selv beskriver en barndom preget av savn og tidlig ansvar, ble tilstedeværelse et valg.

– Når Emilie og Emma etter hvert reiser ut, så tror jeg de tenker at jeg hadde en far som var masse hjemme, og som sørget for at vi hadde frokost og middag til faste tider.

Tilbake til låtene

Etter platene, turneene, Spektrum, universitetet, prosjektene, konfliktene og alle menneskene han har samlet rundt seg, er det fortsatt låtene han vender tilbake til.

Her, i det lille røde huset i Vemundvik.

Askil snakker om låtskriving som om det fortsatt er det enkleste og vanskeligste han vet.

– Jeg tror kjernen i god musikk er de låtene som skrives.

Åge sine. Terje sine. Frode sine. Hans egne.

Og de som ennå ikke finnes.

For kanskje er det dette han har gjort helt siden livet første gang raknet rundt ham: sett etter noe som mangler, og forsøkt å skape det.

En sang. Et band. Et fellesskap. En utdanning. En familie. Et sted å høre til.

Noe å bygge rundt tomrommet.

Inne i det lille huset sitter Askil Holm fortsatt og leter etter den neste ideen.

Dagdrømmeren har aldri vært særlig flink til bare å drømme.