Dans for livet

Dans. Kanskje den mest menneskelige kunstformen. Av kroppen. Med kroppen. For kroppen. Samtidig er det en verden mange finner både mystisk og kanskje litt utilgjengelig. For Line Strøm har dansen vært livlinjen. I godt og i vondt.

Olav Duun videregående skole i Namsos. Man trenger ikke et trent øye for å spotte en profesjonell danser. En mild eleganse trent inn i kroppsspråket, håret stramt i en knute, disiplinert, med lette fottrinn.

– Jeg har sovet dårlig. Er ofte litt urolig før jeg skal gjøre nye ting. Som for eksempel som å snakke om meg selv, sier hun med et skeivt smil, og setter seg.

Mens de andre ungene som vokste opp i Kleppen i Namsos drømte om å bli politi eller lege, var det ikke for unge Line Strøm noe å tenke på; hun skulle danse – og slik ble det. Både som utøvende danser, koreograf og som danselærer - Line gjorde lidenskapen om til en karriere og en jobb.

Et liv i dans og spiss disiplin skulle også være den harde skolen hun senere skulle støtte seg mot, når trygge vegger raste sammen og hennes lille datter blir syk.

Pisken og disiplinen

Bedrev du dans i Namsos på 90-tallet var sjansen stor for at det var Elisabeth Tingstad Larsen som var veien inn i bevegelse. Hun var utdannet i dans fra England, og hennes vesen var av den typen som bare krevde din respekt uten å måtte si noe.

Elisabeth underviste i klassisk ballet, og her fikk den unge Line en frampek på et personlighetstrekk hun skulle ha stor nytte av gjennom livet.

– Jeg har alltid likt det med disiplin. Terping og disiplin i det man holder på med. I klassisk ballet er det selve kjernen. Jeg liker rett og slett å få pisken, sier hun lattermildt, muligens tatt litt på senga av sitt eget utsagn.

Line innser tidlig at hun finner en tilfredsstillelse i å kunne uttrykke noe med bevegelse.

For mange vil det være et i overkant komplisert konsept.

– Hvor en musiker komponerer musikk, og en forfatter skriver for å uttrykke seg, så gjør jeg det med bevegelse – det er mitt språk, min form, sier hun ettertenksomt.

Ifølge Line ga den klassiske balletten henne verktøyene hun trengte – og teknikken. Men hun finner også ut at hun egentlig ikke driver med dans for å underholde, og når hun introduseres for moderne dans, endrer hun fort retning.

– I klassisk dans handler det gjerne om å være opphøyd og kanskje litt prangende. I moderne dans, eller samtidsdans, så begynner du å jorde deg.

I samtidsdansen finner Line sitt formspråk.

– Bevegelsene kommer fra en et sted inne i deg. De har en betydning for deg selv, og kanskje en annen betydning for de som ser på. Det er veldig personlig.

Hun beskriver det litt som en vinsmaking. Hvordan man opplever dansen vil være forskjellig fra person til person, og hva slags bagasje og preferanser de har med seg inn i en slik opplevelse.

Selv om hun elsker dans, og lever et rikt danseliv, kommer det en krypende følelse av usikkerhet gjennom hennes tid på videregående skole.

– Jeg blir rett og slett litt usikker på om dette er veien å gå for meg, og jeg mister litt retningen, sier hun, og man kan ane at det ligger en del usagt mellom linjene.

Et år som reddet dansen

Redningen blir et år på Trøndertun Folkehøgskole.

– Et år uten karakterpress, og bare kose meg med dansen. Jeg fikk venner som var like interessert i dans som meg selv ,og vi fikk bare leve og ånde dans, helt uten press. Det var veldig befriende, sier hun med et lite smil.

Mot slutten av oppholdet på folkehøgskolen innser hun at hun er en danser, fullt og helt. Og nå vil hun ut i verden, og Namsos fremstår som ganske smått – England neste?

Blodig alvor

Line drar på audition, og kommer inn på det prestisjetunge danse- og musikksenteret Trinity Laban Conservatoire of Music and Dance, i London.

– Jeg elsket det fra dag én, sier Line med et drømmende blikk.

Hun går fra lek og moro på Trøndertun, til blodig alvor. Hun må gi alt, fra tidlig morgen til tidlig kveld, ofte lenger. Det stilles voldsomt store forventninger, og her er det kun de flinkeste som overlever. I tre strevsomme år må Line levere på linje med toppidrettsutøvere, men pisken er jo som kjent en kjærkommen venn av Line, så for henne er dette motivasjonen hun trenger.

Vi bare gjør det selv

Etter tre år på Laban i London stod plutselig verden åpen. Ikke at Line nødvendigvis hadde noen stor plan av den grunn. Det hadde hun sjelden hatt.

I stedet fant hun sammen med svenske Annika Ostwald og nordlendingen Gry Løvmo, to medstudenter hun hadde blitt tett på gjennom årene i London. Annika hadde allerede rukket å bli ferdig ett år tidligere og jobbet litt videre i byen mens Line fullførte sisteåret. Så ventet hun.

– Hun ventet på meg et år, og så ble hun med til Trondheim. Så det var jo temmlig kult, sier Line.

Der startet de kompaniet InTransit. Ikke med store budsjetter eller sikre kontrakter, men med en ganske typisk kunstneridé: Vi bare gjør det selv.

– Hadde ikke så stor plan da heller, som vanlig. Bare at nå starter vi et kompani, og så begynner vi å søke om midler til å få til ting selv og komme inn i dansemiljøet i Trondheim.

Så begynte frilanserlivet. Søknader. Auditioner. Workshops. Småjobber. Nakne prosjektbudsjetter og kvelder på kafé eller restaurant for å få økonomien til å gå rundt.

– Du skal ønske det knallhardt, sier hun.

Det norske dansemiljøet viste seg dessuten å være mindre – og mer lukket – enn de hadde sett for seg.

– De som hadde studert i Oslo kjente jo gjerne de som holdt auditionene. Vi ble sånne aliens som ingen visste om.

Men Trondheim ble likevel starten på noe viktig. Ikke bare som danser, men også som koreograf. Annika trivdes med søknadene og administrasjonen. Line fant seg mer til rette i idéarbeidet, i det kunstneriske rommet.

– Jeg kunne sitte og prate og sånn, og så kunne hun skrive og søke. Jeg var vel litt mer det koreograf-hodet.

Det var også i Trondheim hun begynte å jobbe tettere med musikere, blant andre jazzmusikeren Stina Stjern, som senere skulle bli en av hennes viktigste samarbeidspartnere. Sammen utforsket de forestillinger der musikk, improvisasjon og bevegelse fikk smelte sammen.

Livet i Trondheim ble aldri noen glamorøs kunstnertilværelse. Det var turneer, småstillinger, prosjektjobbing og avslag. Men det var også følelsen av å være midt i noe levende.

– Den miksen av ulike ting å holde på med, syns jeg egentlig var helt topp. Du lengtet ikke bort til noe annet liksom.

Alt snur

Det er også i Trondheim livet plutselig skifter retning.

Sammen med sin daværende samboer får de først sønnen Ask, før datteren Esther kommer to og et halvt år senere. Rundt dem fortsetter kunstnerlivet med småjobber, prosjekter og turneer, men kort tid etter fødselen skjønner de at noe er galt.

– Esther fikk en del infeksjoner rett etter fødsel som ikke hang på greip, sier Line.

Det tar noen uker før legene finner ut at Esther er født med en sjelden immunsvikt. Kroppen klarer ikke å produsere hvite blodceller slik den skal. Det blir behandling, sykehusinnleggelser og netter på St. Olavs hospital – samtidig som de står midt i småbarnslivet med enda et lite barn hjemme.

Hun stopper litt opp når hun snakker om den tida.

– Jeg tør ikke huske så mye om det. Men ja, det var tøft.

Det er da de flytter hjem til Namsos. Ikke fordi de nødvendigvis vil, men fordi de må. De trenger hjelp. Familie. Noen som kan stille opp når livet plutselig handler om medisiner, infeksjoner og akutte sykehusturer midt på natta.

For Line betyr det samtidig at kunstnerlivet hun har bygget opp i Trondheim begynner å gli unna henne.

– De jeg hadde jobbet mye med skjønte jo at livet mitt kom til å bli litt annerledes og ustabilt. Det er jo sånn det fungerer.

Hun beskriver perioden som krevende. Ikke bare fordi datteren er syk, men fordi alt blir satt på vent samtidig. Arbeid. Økonomi. Fremtidsplaner. Identitet.

– Det snudde jo alt.

Likevel slipper hun aldri helt tak i dansen. Hun pendler innimellom tilbake til Trondheim for små oppdrag og koreografiarbeid.

Moren hennes slutter i jobben for å hjelpe familien.

– Uten mamma hadde det ikke gått, sier Line tydelig preget.

Line tviholder på det lille som finnes igjen av kunstnerlivet.

– Da fikk jeg noen sånne små drypp som gjorde at jeg kjente at jeg levde.

Unntakstilstand

Så kommer det kritiske punktet.

Medisinene som holder Esthers immunforsvar i gang begynner samtidig å skape nye komplikasjoner. Løsningen blir beinmargstransplantasjon.

Ventetida varer nesten et år.

Årene etter at Esther blir syk beskriver Line som en slags konstant beredskapstilstand. Ikke nødvendigvis dramatisk hele tiden, men tung over lang tid. Livet krymper inn mot neste innleggelse, neste infeksjon, neste telefon.

– Man tenker ikke «nå må det bare gå oppover». Det er mer: «Kan vi ha det stabilt en stund fram til neste innleggelse?»

På Rikshospitalet lever foreldrene i isolat med datteren i måneder av gangen. Cellegift. Medisiner gjennom natta. Konstant beredskap.

– Det er fælt å se ungen sin ha så mye ondt.

Og samtidig fortsetter verden utenfor.

– Når du er på sykehuset får du oppfølging. Men når du er ute, så er det jo ingenting. Da går verden videre.

«Da går verden videre»

I dag er Esther friskmeldt. Men Line beskriver fortsatt årene med sykdom som noe som har satt seg i kroppen.

– Det er jo skummelt å være i en slags boble i 10–15 år, sier hun.

Hun var redd nesten hele tiden.

– Ja, jeg var det. Man blir jo tvunget til å gjøre det beste ut av det.

Samtidig skulle hverdagen fungere rundt dem. Midt i sykdom, sykehus og usikkerhet prøvde de voksne å holde noe som lignet normalitet oppe for ungene.

– Ikke dysse det ned, men holde det liksom ok rundt dem.

Men belastningen setter spor. Mens Esther fortsatt er liten, går Line og barnefaren fra hverandre.

– Det var vel sånn som kanskje skjer med et forhold i krise.

Det finnes heller ikke noe tydelig punkt der ting plutselig blir bedre. Ingen forløsning. Ingen følelse av at «nå snur det».

Selv etter at transplantasjonen lykkes, forsvinner ikke uroen.

Line strever med å forklare hva mange år i konstant beredskap gjør med et menneske. Hun bruker ikke store ord om det. Bare små, forsiktige formuleringer.

– Ja, kanskje, sier hun på spørsmål om det kan ligne PTSD.

Så stopper hun litt opp.

– Man får kanskje ikke den diagnosen, men det er et eller annet der.

Hun beskriver det som at kroppen plutselig kan kollapse innimellom. Ikke dramatisk utenfra nødvendigvis, men inni henne.

– Alt kollapser i en fosterstilling innimellom.

På sykehuset fikk familien oppfølging. Psykologer. Folk rundt seg. Men når innleggelsene var over og de kom hjem igjen, var det plutselig forventet at livet skulle fortsette normalt.

– Da går verden videre.

Esther blir gradvis bedre. Først frisk i 2020. Så helt friskmeldt i 2022, etter to år der legene fortsatt må følge med på om kroppen kan støte fra seg den nye beinmargen.

– Jævla stressende.

For Line betyr det nye år med venting. Nye kontroller. Nye datoer som tikker inn fra Rikshospitalet og St. Olav.

– Det er klart, det setter seg.

Samtidig virker det som om datteren har båret sykdommen lettere enn moren.

– Hun er jo drit-tøff. Hun har stelt sår og styrt på siden hun var pittelita. Hun har egentlig taklet det her mye bedre enn hva jeg har gjort.

Line ler ofte når ting blir alvorlig. Som om hun prøver å lette litt på trykket selv. Men bak latteren ligger det fortsatt en kropp som ikke helt har glemt å være redd.

– Jeg er ikke ute og søker hjelp. Jeg burde kanskje ha vært det. Men jeg er litt for disiplinert.

Hun beskriver det nesten som en arbeidsmoral. At ting må gå rundt. Ungene må følges opp. Jobben må gjøres. Man kan ikke bare falle ut av livet.

– Man skal liksom være perfekt.

Så ler hun igjen.

– Jeg må skynde meg å finne ut av det og bli ferdig.

– Det blir jo en del av DNA-et ditt når du har vært redd så mange år.

Det er heller ingen tydelig overgang tilbake til arbeidslivet. Ingen dag der Line plutselig bestemmer seg for å “begynne igjen”. Dansen bare blir værende, litt i bakgrunnen, hele tiden.

En drømmejobb på en umulig plass

Etter at familien flytter hjem til Namsos i 2012 får hun først noen timer på kulturskolen. Så dukker det opp en åpning til. Etter hvert får hun en fot innenfor Teater non stop som koreografisk ressurs i et prosjekt.

– Jeg tror kanskje de tok en sjanse, sier hun og ler.

Det som begynner som små prosenter og tilfeldige oppdrag utvikler seg gradvis til noe mye større. Plutselig sitter Line med ansvar for både kunstnerisk arbeid, drift, studentoppfølging, rapportering og utviklingen av et av landets mest særegne teatermiljø.

– Det er mange hatter inni den jobben der.

For henne blir Teater non stop også en vei tilbake til noe hun trodde hun kanskje var i ferd med å miste.

– Der fikk jeg kjenne litt mer på koreograf-siden min igjen.

Hun beskriver teateret som et sted der improvisasjon står helt sentralt. Et rom der ingen kan gjøre feil.

– Man kan ikke gjøre feil når man improviserer.

Sammen med skuespillerne utvikler hun forestillinger som ofte starter uten tydelig fasit. De prøver seg fram. Bygger stemninger. Følger impulser. Lar ting oppstå underveis.

– Vi begynner en plass, og så detter bare brikkene på plass etter hvert.

Det samme gjelder samarbeidet med musikere som Stina Stjern, som hun har jobbet med gjennom mange år.

– Vi jobber på samme måte med kropp og tekst og instrument. Så vi er en god match.

Line snakker om Teater non stop med en blanding av stolthet og vantro. Som om hun fortsatt synes det er litt merkelig at akkurat dette livet ble hennes.

– Jeg har hatt kjempeflaks. Jeg har funnet en drømmejobb på en umulig plass.

Veldig følelsesmenneske

Men jobben kommer ikke uten uro. Hun beskriver seg selv som et «veldig følelsesmenneske», og innrømmer at hodet ofte løper foran virkeligheten.

– I hodet mitt er det mulig at ting kan gå til helvete fort, hele tiden.

Hun ler når hun sier det, men mener det også.

– Jeg kompliserer ting oppi hodet.

– Det vi holder på med her, det er ikke noe problem for meg. Det er alt mulig annet utapå. Som å bli intervjuet, for eksempel.

For selv om hun har stått på scener store deler av livet, har det aldri handlet om å bli sett.

– Drivkraften har vært mer for meg selv, heldigvis.

Månehuset

Når arbeidsdagen er over søker hun mot stillhet. Familie. Svartfjellet. Film. Musikk. Rolige dager hjemme i det hun kaller «månehuset», sammen med samboeren Daniel Viken.

Men bevegelsen forsvinner aldri helt.

– Jeg har alltid måttet danse meg til kjøkkenet og danse meg tilbake til stua.

Hun gjør det fortsatt. Små bevegelser gjennom huset. Idéer som plutselig dukker opp midt på stuegulvet.

– Sånn “ah, kanskje det blir kult”.

På telefonen og i notatbøker ligger fortsatt fragmenter av forestillinger hun kanskje en dag skal lage. Egne idéer. Egne historier.

– Det er mye å bli inspirert av.

Og helt innerst finnes fortsatt tanken om scenen.

– Det er ikke helt lagt på hylla. Plutselig er vi en gjeng med 50-åringer som har lyst til å prøve oss på scenen igjen.