En mann av sitt øre

Lyddesigneren. Denne usynlige menneske-leseren. Megleren mellom artistens intensjoner og publikums følelser. Han som skaper rommet tonene får leve i.

Lydteknikk er like mye psykologi som det er forståelse av bølgeformer og akustikk.

Paradoksalt nok, på tross av sin kritiske funksjon for en god konsertopplevelse, er dette en gruppe mennesker vi sjelden hører om. Det vil si, vi hører sjelden om de gode lydfolka – den sure og livstrøtte lydtekknikkeren på den lokale klubben har mange av oss hørt om.

Men la oss fokusere på de flinke folka.

Håvard Nordhøy er en av de flinke folka. Spør du hvem som helst som vet opp ned på norsk musikkbransje, vil du få høre det samme om og om igjen; Håvard er en av landets fremste lyddesignere. Respektert og beundret.

Men mannen selv stiller seg noe forundret over denne påstanden.

– Man blir aldri utlært i dette faget, sier han stillferdig.

Det finnes ingen brå bevegelser i kroppen til Håvard. I motsetning til veldig, veldig mange i underholdningsbransjen, tar han seg ofte tid til å tenke et par sekunder før han åpner munnen for å snakke.

Man kan muligens se for seg den verdensvante havskilpadden i Oppdrag Nemo.

Gutta krutt

Håvard Nordhøy er fra Skage i Overhalla. At han skulle ende opp som en nestor i norsk lydteknikk og produksjonsdesign ville nok ikke framstått som spesielt sannsynlig da han trådte sin ungdoms stier – han skulle jo bli langrennsløper. Han ble jo kretsmester og alt mulig, men det gikk over.

Så prøvde han maskinfag. Det gikk over.

Ett år i barnehage. Militæret.

Det gikk også over.

Som 14-åring hadde han fått en Höfner elgitar fra sin onkel Per i Fetsund. Med den kom musikkglede, og en interesse for band og låtsnekkeri. Det gikk ikke over. Det gikk aldri over.

Han var langt fra den eneste ungen som surra rundt på Skage og leflet med popmusikk. Et steinkast unna, bodde nabogutten, Terje Grande. Han skulle senere vise seg å være en slags savant på alt med tangenter. Litt lengre neri gata bodde Thomas Brøndbo. Den slentrende pipestilken skulle vise seg å ha en stemme skapt for popmusikk, på tross av at Thomas selv trodde han var trommis. (det gikk heldigvis over)

En tilfeldig busstur

Det tok ikke lang tid før de startet band. Nice Try, ble navnet. Lite viste Håvard, men hans skjebne var nå bare en hendelse unna å være forseglet.

Året er 1987, og Håvard er på Høylandet Revyfestival, sitter småfull og koser seg, og får ikke med seg at bussen tilbake til Skage går uten ham. På scenen har Namsosbandet After Dark akkurat spilt.

– Jeg kjente jo gutta i bandet, så jeg spurte om jeg kunne få haik med de ned til Skage. Det måtte jeg gjerne gjøre, sa de, men på en betingelse; jeg måtte hjelpe dem å pakke ned og laste opp lydanlegget. Jo, jeg kunne jo gi det et forsøk, forteller Håvard lattermildt.

After Dark skulle noen få år senere bytte navn til DDE, og siden den skjebnesvangre kvelden har Håvard fulgt dem, i tykt og tynt.

Håvard og Thomas blir etter hvert som erteris. Begge blir de tatt opp som crew i After Dark, og Thomas er lysmann, mens Håvard er reserve-lydmann og sjauer. Når de ikke jobber med After Dark, spiller de i egne band, og Håvard kjøper seg en Tascam Portastudio. Med den gjør han opptak av andre band og musikere, her og der, mest bare for gøy.

– Det var her jeg fant ørene mine, forklarer Håvard, drømmende i blikket.

Bratt læringskurve

På den tiden hadde Terje Tranaas et flott lydstudio i kjelleren på kulturhuset i Namsos, NAP Lydstudio. Håvard fikk disponere studio til fri bruk, mot at han jobbet som tekniker i studio når Terje trengte hjelp.

– Denne muligheten som Terje ga meg, vil jeg si er helt avgjørende for min videre karriere. Der nede kunne jeg sitte å nerde over lydteknikk hele natta, og jeg lærte masse.

Plutselig slutter den faste lydmannen i After Dark på dagen, og Håvard må hoppe ut i det.

– Jeg husker den første jobben jeg gjorde alene, som om det var i går. Vi spilte på Osen, og det låt helt jævlig – men jeg kom meg gjennom kvelden. Det var en voldsomt bratt læringskurve, men siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake.

De neste årene suser forbi for Håvard og hans elskede 400B.

– Mixeren jeg hadde på den tiden, var en Soundcraft 400B. En legendarisk mixer, med 24 kanaler. Et par bokser med klang, en kompressor og en equalizer. Det var kanskje ikke mye etter dagens standard, men det var det jeg fikk. Og det funka, forteller han, som om han beskriver en gammel flamme.

After Dark bytter navn til DDE, låtene til Frode Viken får mer plass, og Åge Aleksandersen produserer singelplata Flamma/Kvinnfolk i tidligere omtalte NAP Studio, som slippes i 1992.

Ballen begynner å rulle.

Bandet slipper sin første fullengder i 1993, Rai Rai, også produsert av Åge. Plata spilles inn i Kristiansand, men demoen til plata produseres på Namo-plastbygget på Spillum, og da er det Håvard som får jobben som tekniker, på sin trofaste 400B.

– Det var en utrolig fin opplevelse, og mange vet det kanskje ikke, men Åge er en meget kapabel lydmann. Han visste godt hva han ville ha, og jeg kunne bare sitte der og suge til meg kunnskap, som en svamp. Lærerikt og skikkelig gøy, forteller han entusiastisk.

I 1995 kommer det definitive gjennombruddet, med liveplata “Det e D.D.E.(live)”.

For Håvard betød dette plutselig tilgang på ordentlig, til tider fjongt lydutstyr, leid fra Nidaros PA, og bandet får seg management som sørger for å holde momentum oppe.

– Det går utrolig fort i svingene på den tiden, men det var fantastisk å turnere land og strand. I Namsos var det egentlig ingen som drev seriøst på med det jeg gjorde, men ute på veien møtte jeg flinke folk. Her blir jeg også kjent med mannen som skal bli min mentor, Sturla Samuelsen.

Sturla er kanskje best kjent som Åge Aleksandersens lydmann, og han er vel kanskje det nærmeste man kommer en levende legende i lydproduksjonsmiljøet.

– Sturla er et forbilde for meg den dag i dag. Det er noe med seriøsiteten til faget, han og hans like leverer alltid 100%, og det er vel ingen jeg har lært så mye av.

Da alt måtte velges

De neste årene lever Håvard i lastebilen. Opprigg, show, nedrigg, noen timers søvn, landeveien. Om og om igjen.

Samtidig har han kone og to små barn hjemme, og når han er hjemme brukes tiden på å bygge hus til den lille familien sin. I 2002 er slitasjen uopprettelig og samlivsbruddet et faktum.

I 2004 bryter han med DDE.

– Noe måtte endres. Jeg kunne ikke holde på sånn. Jeg måtte prioritere barna.

De neste 5 årene prøver han å jobbe lokalt, og starter Trønderlyd AS. Små strøjobber her og der.

– Når jobben din er som lydmann for et turnerende band i toppsjiktet, så oppstår det et dilemma. Enten er du med, eller så er du ikke. Når det toget går, så må du velge. Velger du livet på veien, så velger du i praksis bort en god del av familielivet – og det kan være tøft å være den som står igjen hjemme.

Blikket forsvinner ut av vinduet.

– Min første samboer skjønte nok at det var dette valget jeg måtte ta, og at denne jobben, vel, det er meg. Jeg elsker denne jobben, og det er ingenting annet jeg hverken kan eller vil gjøre. Samtidig elsker jeg familien min, men dette er måten jeg kan forsørge dem på.

Håvard har et resting-mutt-face. Nå er det på sitt mutteste. Han blir stille lenge.

Det syvende bandmedlemmet

I 2010 kommer det en forespørsel fra DDE om Håvard kunne tenkt seg å hoppe på bandbussen igjen, og de trenger ikke spørre to ganger.

I følge Håvard er det er flere i Norge som kan gjøre jobben han gjør, men det er ingen som skrur DDE som ham.

– Jeg føler meg vel egentlig litt som det syvende bandmedlemmet. Vi er et godt lag, alle leverer varene, og vi er blitt proffe sammen. Det er en god arbeidsplass. Føler vel egentlig at jeg har kommet nærmere bandet med årene.

– I gamle dager så jeg nesten ikke bandet når vi var ute på veien. Opp- og nedriggen for oss i crewet var gjerne rundt tre timer. Bandet kom, spilte og dro før jeg rakk å få møtt dem. Det er annerledes i dag, og det snudde nok med inntoget av de store festivalene. Alt er strømlinjeformet i dag. Nå reiser vi bare med lydmixeren og backline (instrumenter og forsterkere). Trommene er ferdig rigget på egen platting, ferdig oppmikket, og bare rulles av og på semitraileren. Nå tar nedriggen vår ca 23 minutter. Da rekker du jo faktisk å gå backstage å henge litt med gutta. Det er jo fremgang.

Lyden av DDE

Håvard har gått fra mutt til full av futt, nærmest i full strutt.

Han snakker gjerne om lyden og om bandet han er så glad i.

– DDE har en energi som ingen andre. Det kan nesten sammenlignes med punkrock, ikke sjangermessig, men i ren utblåsing av energi.

Men noen enkel jobb har det aldri vært.

– Jeg brukte mange år på å erge meg over den stadige overspillingen. Jeg nærmest ba på mine knær, vær så snille å spill litt mindre, så jeg kan skru fin og luftig lyd. Men på et tidspunkt innså jeg at dette er lyden av DDE, dette er nøkkelen til deres suksess. Det er sånn det må være. Med den forståelsen kunne jeg skru om hodet, og heller prøve å finslipe dette soundet så godt jeg visste jeg kunne.

Og det funka. DDE har helt klart sin egen sound, men Håvard er tydelig på at dette ikke er et band for nybegynnere.

– Det er ikke for en ferskis å bryte seg på Bjarnes stemme. Bjarne er helproff, og leverer det samme hver gang,men stemmen hans kan ikke tukles med. Du kan ikke bare ta bort noen av de “stygge” frekvensene, for da forsvinner noe av det som kjennetegner stemmen. Det kan ikke poleres bort, det er en viktig del av den "riktige" lyden. Flere monitorteknikere har prøvd å ta bort for mye 800 hz og 2 k, men det fører bare til at Bjarne synger enda høyere, og det blir feil. Lar du en “flinkisvokalist” steppe inn for Bjarne, så høres DDE ut som et danseband rett og slett.

– Ingen formidler som Bjarne. Det er ikke alltid vakkert, men det skal det heller ikke være. Bandet skaper fortsatt en ekstrem stemning i publikum, hvor enn de kommer, det er nesten vanskelig å forklare, men det er helt magisk, spør du meg.

Mentor for neste generasjon

Håvard er en bransjemann, og er levende opptatt av alle aspektene ved jobben og miljøet han er en del av, og høyt opp på listen er rekruttering og kompetanseheving.

Han kaller det DDE-skolen.

– Jeg tror jaggu det må være snart 100 teknikere som har fått sin start som en del av DDE-crewet. Og de fleste av dem jobber i dag med norgeseliten av artister og produsenter. Ta for eksempel lysdesigner Lars Kristian Mathisen, han kom til oss som bare ung-gutten, og han har vært med oss i over 15 år. Han jobber nå med superstjerner som Alan Walker og Astrid S.

Håvard sier han kjenner seg igjen i disse unge håpefulle.

– Det er givende å kunne være mentor for disse ungdommene, akkurat som Sturla har vært for meg. Men vi er også avhengig av at noen kommer etter, for ofte er det jo slik at når de har vært hos oss en stund, så blir Namsos gjerne litt for lite. Da reiser de til storbyene hvor oppdragene er flere og større, og det er både bra og viktig, men vi trenger fortsatt folk her i byen også.

Hans eldste sønn, Tormod, har også valgt å gå i sin fars fotspor. Kanskje ikke så rart, siden hans første oppdrag med pappa var på Malta med DDE. Da var Tormod fem år.

– Jeg blir jo stolt over det Tormod har oppnådd. Han har jo på en måte forbigått sin far, føler jeg, da Tormod i dag jobber med blant andre Espen Lind, Kurt Nilsen og Maria Mena – til og med gjort en jobb med Robbie Williams. Det er stas.

I 2019 kjøper det Trondheimsbaserte selskapet NPRO seg inn i Trønderlyd AS, og blir med sine seksti prosenter hovedaksjonær.

– Med det ble livet mitt en god del enklere. Nå kan jeg fokusere på å bruke min tid på det jeg er god på, så kan NPRO sørge for alt det administrative.

En tekst på hundre timer

Selv om lyd og lys skulle bli hans levebrød, har han alltid hatt låtskriving som en slags hobby.

– Melodier har alltid kommet lettere. Tekst er noe helt annet. Jeg tror jeg har brukt bortimot hundre timer på én eneste tekst, sier han med et smil.

Han beskriver seg selv som en person som trives best i kulissene. Å stå på scenen frister lite, ikke på grunn av sceneskrekk, men fordi oppmerksomheten aldri har vært drivkraften.

Likevel lever ønsket om å gi ut egen musikk. Kanskje ikke med ham selv som artist, men gjerne framført av andre.

Musikken han ser for seg ligger også et stykke unna den tradisjonelle trønderrocken.

– Jeg liker åpne lydbilder. Det blir nok mer i retning av pop, kanskje litt inspirert av Crowded House, sier han.

Låtene blir til sakte. Noen av dem har fulgt ham gjennom store deler av livet før de nærmer seg ferdige.

En uventet samarbeidspartner kan ha åpnet en ny dimensjon i arbeidet med tekstene.

– Min samboer Elin og meg selv har alltid drevet litt på hver vår kant, sånn musikalsk sett. Hun med sine prosjekter, og jeg med mine. I tillegg skal vi balansere familieliv og finne tid til å bare være kjærester. Det er ikke alltid lett, og ofte langt fra rosenrødt, sier han ærlig.

Men så får han ideen om å dele en tekst med henne.

– Sammen har vi den siste tiden skrevet på en tekst sammen, og det har vært helt fantastisk. Vi har diskutert frem og tilbake, og sakte, men sikkert produsert en tekst vi er utrolig fornøyd med. I tillegg har det vært en slags parterapi og jobbe sammen på denne måten. Kanskje har vi knekt en kode her, sier han med stjerner i øynene.

Håvard har brukt et helt liv på å lytte.

Til band,til publikum, til rom.

Og nå lærer han å lytte til ett menneske.

Kanskje er det derfor tekstene endelig løsner. Ikke fordi Håvard har blitt flinkere til å skrive, men fordi han har funnet noen å lytte sammen med.