– Det vil bi toillprat.

Kvelia i Lierne er hjem til rundt 120 sjeler, og det er vanskelig å se for seg at særlig mange har bosatt seg her for å være i begivenhetenes sentrum.

Det har aldri stått noe stort historisk slag i Kvelia. Ingen vikinger har gått i land. Ingen hekser er blitt brent.

Kjell Kvetangen drar hånda ettertenksomt over barten og ned over haka.

Til gjengjeld finnes alminneligheten i overflod. Grensetvister. Fisking. Sjalusi. Fjøskontrollører. Hverdagsliv. Folk som snakker, krangler, pynter på sannheten, er misunnelige, sjølgode og litt smålige – og samtidig gode naboer.

– Jeg tror folk kjenner seg igjen i det dagligdagse. Når det serveres innpakket i en lun humor, så treffer det bredt, sier Kjell.

Spørsmålet han forsøker å besvare, dreier seg om Pe-Torsa – og hva i alle dager det er med denne sjølgode bonden fra Kvelia som har fått tusenvis av mennesker til å finne veien hit sommer etter sommer.

Kjell hadde egentlig ingen planer om å bli verken teatermann eller manusforfatter.

Yrkeslivet hans var lenge av det mer håndfaste slaget. Han har jobbet som rørlegger, drevet landbruksverksted, vært befal i Forsvaret og politisk aktiv. Fortsatt er han litt av en bygdevaktmester – en av dem det går an å ringe når ei kjøkkenkran lekker eller noe mekanisk har bestemt seg for å slutte å virke.

Historiefortelleren har likevel alltid ligget der et sted.

Kjell innrømmer at han sjelden lar en god formulering passere uten å gjøre noe med den.

– Jeg er nok rask til å kommentere og vri på det folk sier, så det blir enda litt mer humoristisk. Kanskje litt vel mye av og til. Men treffer jeg de rette folka, da blir det mye toillprat.

Og nettopp toillpraten er en viktig del av miljøet han kommer fra.

– Det vil bi toillprat. Sånn er det her. Vi møtes gjerne på Kvelibua (nærbutikken) og prater litt tull og tøys.

Det er også i slike samtaler Kjell finner mye av stoffet som senere kan ende opp på scenen.

Da Pe dukket opp

Så dukket Pe opp.

Kjell hadde laget figuren Pe-Torsa til en revy på samfunnshuset, og merket raskt at den sjølgode bonden med den brede, svenskpregede dialekten traff publikum.

Skulle du spekulere på navnet, er Pe fornavnet, mens Torsa betyr «sønnen til Tor» – en gammel navneskikk som samtidig forteller noe om hvor og fra hvem folk kommer.

Senere fikk figuren plass under noen kulturkvelder på Oppgår’n. Pe-Torsa dukket opp sammen med kona Serianne, foran et beskjedent publikum, men responsen var god.

En av dem som tilfeldigvis var til stede en kveld, var Lornts Mørkved. Etter forestillingen kom de i prat.

– Han syntes dette var veldig artig, og mente vi burde jobbe videre med det, husker Kjell.

Tanken festet seg.

Kanskje det gikk an å bygge noe større rundt denne originale gårdskarakteren og legge handlingen til 1950-tallet?

Tidlig på sommeren i 2000 ble resultatet en rundt 50 minutter lang forestilling på gårdstunet.

– Det var bare tull og tøys. Vi hadde knapt manus.

Likevel kom rundt hundre mennesker fra bygda og områdene rundt. De likte det de så, og senere samme sommer ble det satt opp en ny forestilling med nytt manus.

Da kom det enda flere.

Året etter gikk Kjell grundigere til verks. Forestillingen fikk to akter, og rundt 500 mennesker fant veien til Oppgår’n i Kvelia. Sesongen etter var tallet oppe i 1.160.

– Det gikk bare på jungeltelegrafen. Det var den eneste markedsføringen vi hadde.

Siden fortsatte publikumstallet å vokse. På det meste har rundt 7.500 mennesker sett Pe-Torsa i løpet av en sesong.

Ei bygd samles

Og Pe-Torsa ble etter hvert langt mer enn det som foregikk på scenen.

For mange ble forestillingshelga en møteplass.

– Folk kommer ikke bare hit for å se forestillingen. De kommer for å møtes.

Rundt 300 personer er med på dugnad. Mange er Li-bygg som har flyttet andre steder i landet, men som kommer hjem for å bidra.

– Folk vil samles den helga. De vil være en del av det miljøet.

Publikum møter fortsatt opp. Rundt 5.000 så forestillingen i fjor, selv om Kjell merker at konkurransen om både publikum og frivillige har blitt hardere.

Økonomisk er målet først og fremst at arrangementet skal gå rundt. Skuespillerne får betalt, Oppgår’n leies, og lag og foreninger får godtgjørelse for arbeidet de legger ned. Et eventuelt overskudd går tilbake til lokalmiljøet.

– Pe-Torsa har nok bidratt med ganske mye som har kommet bygda til gode.

Blant annet har inntektene bidratt til restaurering av samfunnshuset og andre lokale tiltak.

Verdien av det hele har også blitt satt i et noe mer jordnært perspektiv.

– Vi regnet en gang på hvor mye dasspapir vi måtte ha solgt for å tjene inn det samme. Det var vel åtte lastebillass.

Han ler.

– Hundre innbyggere skal drite ganske mye for å få solgt så mye dasspapir.

– Det er jo et plag, vettu

Hvert år, når den siste forestillingen er spilt, er Kjell temmelig sikker på at det er slutt.

– Da tenker jeg at nå er jeg helt tom. Dette ble den siste forestillingen.

Slik har han tenkt i mange år.

Likevel begynner det etter hvert å komme små drypp. En pussig formulering, en replikk eller en situasjon fester seg. Før skrev han det ned. Nå hender det like gjerne at han leser det inn på telefonen.

– Det ligger i bakhodet hele tiden. Det er jo et plag, vettu. Hører jeg noe komisk eller en rar formulering, må jeg ta vare på det. En setning her og en setning der, sier han med et smil godt gjemt i barten.

Slik vokser et nytt manus sakte fram.

Kjell har skrevet hovedmanuset til Pe-Torsa i 25 år. Rutinen har ikke gjort arbeidet enklere.

– Jeg sliter med manuset hvert år. Jeg er alltid bekymret for om det blir bra nok. Man er redd for ikke å klare å levere det folk har blitt vant til å få.

Et godt manus lar seg ikke tvinge fram, mener han. Det må få tid til å arbeide i bakhodet lenge før replikkene havner på papiret.

– Når vi er ferdige med ei forestilling, kjennes det helt umulig å skulle begynne på nytt. Den følelsen har jeg hatt de siste 15 årene. Det er et voldsomt antiklimaks.

Samtidig ligger stoltheten der.

– Når det er over, er jeg jo veldig fornøyd også. Vi fikk det til i år igjen.

Gjennom årene har flere bidratt på regisiden. Sigmund Kveli har hatt en sentral rolle i mange år, og nå deler han regiarbeidet med Edel Holand.

Også Paul Ottar Haga hadde regi i to sesonger. Han kom med en advarsel Kjell fortsatt husker godt:

– Han sa at det eneste som kunne ødelegge Pe-Torsa, var en profesjonell regissør.

Poenget var ikke at profesjonell hjelp var uønsket. Hagas bidrag var viktig, understreker Kjell. Men forestillingen måtte ikke bli så polert at den mistet det som gjorde den til Pe-Torsa.

– Blir det for proft, kan det fort bli for tilgjort.

Også persongalleriet har blitt strammet inn med årene. I starten var mange skuespillere med, og Kjell kjente på et ansvar for å gi alle noe å gjøre.

– Alle syntes jo det var så artig, og da prøvde jeg å smette inn replikker til alle. Men manuset ble egentlig dårligere av det.

I dag er handlingen i større grad konsentrert rundt dem som hører hjemme på gården.

– Men en lensmann eller noen fjøskontrollører har vi jo alltids plass til. Vi kan ikke sitte på tunet og prate i to timer heller. Det må skje noe.

Litt av Pe i meg

Kanskje er terskelen mellom Kjell Kvetangen og Pe-Torsa heller ikke spesielt høy.

Figuren ble opprinnelig bygget på bygdeoriginaler Kjell hadde møtt – måten de snakket på, det de foretok seg og historiene som fulgte dem.

Men litt av opphavsmannen har også sneket seg inn.

– Jeg har nok litt av Pe i meg selv. Jeg er jo ingen skuespiller, så det krever ikke så mye av meg å bli Pe. Jeg trenger ikke anstrenge meg så veldig.

Pe selv beskriver han som en sjølgod type med voldsom tro på egne evner.

Han har selvsagt vært ordfører.

– Det var jo opplagt, sier Kjell.

Pe ser gjerne litt ned på andre, havner ofte i konflikt og nekter å innrømme at han kanskje ligger et hakk bak småbøndene rundt seg.

– Innerst inne er han veldig snill. Men han er lett å antenne.

Kjell tror mye av populariteten ligger i språket og måten Pe møter verden på.

– Publikum ser nok ganske tydelig at han har store forestillinger om seg selv som han ikke helt klarer å leve opp til.

Da kongen ventet

Det som startet som tull og tøys på et gårdstun, har også gitt opphavsmannen en anerkjennelse han neppe så komme.

I 2025 fikk Kjell Kongens fortjenstmedalje.

Selv visste han ingenting på forhånd.

– Jeg trodde jeg skulle på leseprøve og idedugnad på Holand. Men da jeg kom dit, var det fullt av folk, ordføreren var der og alt mulig. Så viste det seg at jeg skulle få medaljen.

Senere fikk han også møte kongen.

– Du kjenner deg ganske liten når du står foran kongen. Men det var stort.

Fra før har han også mottatt Nord-Trøndelag fylkes kulturpris – en anerkjennelse han setter høyt.

Når gammalkara slipper taket

Men selv om publikum fortsatt kommer og anerkjennelsen har vært stor, merker Kjell at noe har forandret seg.

– Før var det en voldsom begeistring. I dag er det mer lunkent. Det er blitt vanlig.

Før var det godt oppmøte når Pe-Torsa Vel hadde årsmøter. Nå er det færre som møter.

– Folk tar det kanskje litt mer for gitt. Og etter pandemien oppdaget vel mange at det faktisk var godt å ha fri om sommeren også.

De som fortsatt er med, gjør en stor innsats, understreker han. Men den gamle gløden er kanskje ikke like sterk.

Samtidig ser han noe annet skje blant publikum.

Kjell hadde lenge trodd at Pe-Torsa først og fremst traff de eldre – at humoren kanskje var blitt litt for «bonåt» for ungdommen.

Slik ser det ikke ut til å være.

– Vi ser at det kommer yngre folk også. De legger faktisk fra seg mobilen og sitter og ser på forestillingen.

Kanskje er nettopp annerledesheten blitt en styrke.

– Det er så mange kulturtilbud som har blitt ganske like. De samme artistene spiller på festivaler som ligner på alle de andre festivalene. Dette er noe annet. Kanskje er folk ute etter en god grunn til å legge fra seg skjermen i noen timer og bare bli underholdt av litt tøysehumor.

Men Kjell har begynt å tenke stadig mer på sin egen rolle.

– Jeg begynner jo å bli gammel.

Også Sigmund Kveli snakker mer om alderen nå.

Hva skjer med Pe-Torsa når de gamle kreftene slipper taket?

Kjell virker mer nysgjerrig enn redd.

– Uten oss vil jo Pe-Torsa kanskje forandre seg. Men det trenger ikke være noen dårlig ting. Kanskje blir det bedre. Kanskje treffer det de unge enda bedre. Kanskje kommer det mer musikk inn. Når nye krefter begynner å se på det, kan det skje store ting.

Selv ser han for seg en plass litt lenger ut på kanten.

– Så kan heller vi gammalkara hjelpe til så godt vi kan fra sidelinja.

Skrive seg selv ut av historien

Og én av dem som kan komme til å føre historien videre, står ham særlig nær.

Sønnen Arvid(Agust) spiller allerede en viktig rolle og er odelsgutten som en dag skal overta gården. Kjell innrømmer at han lenge har vært spent på om sønnen også ville ønske å føre Pe-Torsa videre.

– Det er jo litt av en arv og et ansvar å gi videre. Jeg har vært veldig spent på om han ville, men det kan se slik ut. Han har min fulle støtte.

Etter 25 år er Pe-Torsa blitt mer enn en rollefigur. Han er blitt en del av bygdas historie, og en arv som etter hvert skal over i nye hender.

Kjell ser for seg en ganske passende rollefordeling.

– Odelsguten får føre historien videre. Så kan Pe heller bli kårkailln som stadig får mindre plass.

Han smiler.

– Jeg får skrive meg selv ut av historien, sakte men sikkert.

Helt borte har han likevel ingen planer om å bli.

– Jeg håper jo å få være med i mange år ennå. Bare i en litt mindre rolle.