Hele meg

Namsos, 2013 – Russetid.

Rundt henne danser svette kropper, over bardisken ved der hun sitter, flyter boblende, berusende drikke og musikken pumper. Men for Tora er det plutselig som om tiden står stille, øyeblikket frosset og uten en lyd.

Hjertet slår som ei slegge i brystet.

Hun enser ikke det som skjer rundt henne; Småfulle jenter i hvite teskjorter, gjennomsiktige av vann, og gutter med store øyne og enda større forhåpninger.

Følelser som tidligere ikke fantes – som hun ikke en gang visste eksisterte, fosser plutselig gjennom, og ut av hele hennes skjelvende vesen.

Hun sliter med å skille panikk fra eufori, og alt på grunn av et uventet kyss. Fra en jente. Hennes beste venninne. Ei jente?!

2026, i en suite på Scandic Hell.

Tora Dahle Aagård har akkurat ankommet hotellet. Her skal hun senere på kvelden holde konsert for hundrevis av deltagere på en MOT-konferanse – hun er selv MOT-ambassadør.

På golvet ligger gitarpedaler og bagasje man kan ane sjelden forlater kofferten til fordel for kleshyllene hjemme i Oslo. På sengekanten, en Nintendo Switch, og i hjørnet, en svær gitarbag.

De fleste spor av den lille bygdejenta fra Vik i Flatanger er tilsynelatende visket vekk, erstattet med en verdensvant selvtillit som ikke trenger noen form for anerkjennelse. Laidback, og avvæpnende, men bak øynene kan man skimte en fandenivoldskhet som kjemper med nebb og klør for å slippe ut.

Alt dette er sant.

Men, leser du alle ordene som følger, vil du også se et menneskes instinktive kamp for kontroll – og hva som skjer de gangene livet nekter å la seg kontrollere.

Fasiten

Hvis det finnes et naturlig startpunkt for historien om Tora Dahle Aagård, ligger det på Vik i Flatanger. Selv er hun ikke spesielt begeistret for tanken.

– Jeg synes bestandig det er kjedelig når folk skal begynne på starten, sier hun.

Men starten skal vise seg å inneholde noen spor det er vanskelig å komme utenom.

Tora er yngst av fire søsken, og beskriver seg selv som akkurat så bortskjemt som man kanskje kan forvente av sistemann i rekka. Samtidig beskriver hun oppveksten som både streng, sunn og god.

Søsknene var store forbilder.

– De var på en måte fasiten for meg. På alt.

Særlig de to eldre søstrene, Inga og Julie, ble tidlig rådgivere i de store og små spørsmålene om venner, kjærester og livet. Tora tror selv nærheten til de eldre søsknene gjorde at hun vokste opp fort.

Men aldersforskjellen hadde en bakside. Én etter én fikk de sine egne liv, kjærester og fester – og forsvant ut døra.

Noen av de såreste barndomsminnene hennes handler nettopp om det.

– Når de dro, kunne jeg tusle inn på rommet deres. Så ble jeg sittende der helt alene. Det er store følelser når du er barn, som du ikke helt skjønner.

Hun husker et behov for å bli sett. En følelse av at alt annet rundt henne tok plass.

Musikken var det derimot verre med.

For selv om hjemmet var fullt av den, og faren både drev med teater og underviste henne i piano og drama på kulturskolen, var den framtidige artisten bemerkelsesverdig lite imponert.

– Jeg syntes nok kanskje at musikk og teater var lite givende, fotball var mye mer gøy! Jeg prøvde å holde meg unna det så lenge jeg klarte.

Pianoundervisningen har hun siden måttet innrømme at faren hadde rett i at var lurt. Og et sted i alt det hun egentlig ikke brydde seg særlig om, fantes det allerede noe hun reagerte på.

Time. (engelsk: /ˈtaɪm/)

Med søsteren Julie kunne hun sitte og diskutere hvorfor Justin Timberlake avsluttet en frase akkurat der han gjorde. Om den lå foran eller bak beatet. De trengte knapt å forklare det for hverandre.

De bare hørte det samme.

Tora var ennå ikke spesielt interessert i å bli musiker.

Men hun hadde allerede begynt å høre musikk på en måte hun senere skulle bruke store deler av livet på å forstå.

Det skal føles rett

Det finnes kanskje ingen åpenbaring i Toras tidlige liv. Ingen bestemt plate, konsert eller artist som plutselig åpenbarte hva hun skulle bruke livet sitt på.

Musikken bare var der.

Og enkelte deler av den synes å ha vært der fra begynnelsen.

– Jeg er nok født med et talent. Mye med musikk er kjempevanskelig, men det viktigste tror jeg kommer veldig naturlig.

Det viktigste kaller hun time.

Ikke nødvendigvis evnen til å treffe metronomen perfekt. Snarere en indre klokke som forteller når noe sitter der det skal. Når en tone skal komme. Når en frase skal slutte. Når musikken beveger kroppen slik den skal.

– Det gjelder jo uansett hva du gjør. Standup handler om timing. Det gjelder når du kjører bil også! Dårlige sjåfører har dårlig time.

Hun ler, men mener det.

Som liten kunne hun sitte på fanget til faren mens han spilte piano. Hvis tempoet beveget seg feil, eller noe landet et sted hun ikke syntes det skulle lande, reagerte hun fysisk.

– Det klødde i hjernen.

Ved leggetid hadde far og datter et fast ritual. Han pakket henne inn i dyna som en pakke som av en eller annen grunn skulle «sendes til Afrika». Før han gikk ut av rommet, lekte han med lysbryteren i en fast rytme.

Dunk-dunk-dunk-dunk. Dunk.

På siste slag skulle lyset være av.

Og det måtte skje på riktig tidspunkt.

– Noen ganger måtte han gjøre det fem-seks ganger. Han kunne være frampå eller bakpå. Kanskje litt føkka, men når det klør, så klør det.

Mer enn 20 år senere er den indre klokka fortsatt nådeløs.

Du kan jo synge

Det var ingen åpenbaring da Tora plukket opp gitaren heller.

Hun hadde sett School of Rock med Jack Black et tosifret antall ganger, dagene var blitt lange etter at hun sluttet med fotball, og gitaren sto der i hjørnet.

– Jeg tenkte bare: «Jeg må holde på med noe». Og så syntes jeg det var fett å spille gitarsolo. Det var ikke noe romantisk. Jeg tenkte bare at det hadde vært tøft hvis jeg kunne få til det.

Hun spurte faren hvordan man spilte «Levva livet». Han viste henne E-dur, A-dur og etter hvert barrégrepene. Resten begynte hun stort sett å finne ut av selv.

Øret fortalte henne når det var feil.

Og det var ofte.

For kombinasjonen av en nådeløs indre klokke og en tenåringsjente som ennå knapt kunne spille gitar, var ikke nødvendigvis spesielt behagelig.

– Det er ganske jævlig å være dårlig på gitar og ha nazi-time, altså.

Men Tora kunne allerede høre forskjellen på det hun gjorde og det hun ønsket å gjøre.

– Det som er kult, er at man vet hvor man skal. Jeg hørte alle mine egne feil, men jeg hørte også at om et par år, så er jeg kanskje litt nærmere der jeg vil være. Jeg har visst hele tiden hvor jeg ville hen.

Storebror Andreas var allerede der.

Han hadde flyttet til Trondheim, spilte gitar og hadde rigget seg til med et lite studio i leiligheten. For Tora var han fremdeles en av dem som hadde fasiten.

Det var også han som oppdaget noe hun selv helst ville slippe å forholde seg til.

Tora kunne synge.

På ungdomsskolen hadde hun sunget Creedence-låten «Hey Tonight?» i et musikkprosjekt.

– Etterpå sa han: «Faen, du synger jo bra!»

Tora var mindre begeistret.

– Jeg hatet å synge. Eller kanskje jeg egentlig hatet å bli bedt om å synge.

Andreas begynte likevel å invitere lillesøsteren til Trondheim for å legge vokal på låtene sine. Tora var rundt 15 år, og lokkemiddelet var kanskje vel så mye storebroren som musikken.

– Jeg elsket jo å henge med ham.

I den lille leiligheten lærte hun hvordan det var å høre sin egen stemme gjennom en studiomikrofon. Hun lærte å legge korstemmer. Hun så Andreas jobbe og kunne sitte og studere gitarspillet hans.

Hos storebror fantes det heller ikke særlig rom for halvveis.

– Uansett hva han gjorde, skulle det være ordentlig.

Etterpå spiste de pizza og så på TV.

Et sted mellom studioøktene kom Andreas med nok en beskjed.

Hvis hun virkelig skulle holde på med musikk, måtte hun skrive egne låter.

Så da gjorde hun det.

Eller forsøkte.

– Det var det vanskeligste i hele verden.

Den første låten lånte en akkordrekke fra John Mayer og handlet, slik tenåringslåter gjerne gjør, om å komme seg vekk fra stedet man kommer fra. Andreas hjalp henne med å spille den inn og produsere den ferdig.

Så forsvant den i skuffen.

Ingen stor forløsning. Ingen følelse av å ha funnet sitt kall.

– Den flammen kom ikke da.

Men Tora hadde lært seg E-dur.

Og omtrent samtidig startet hun band.

– Jeg skjønte ikke konseptet med å bruke så mye tid på å øve hvis ingen skulle få se det.

Bandet

Bandet besto av Tora, søskenbarnet Vetle og Isak, som fortsatt spiller bass med henne i dag.

Egentlig var Isak trommeslager.

Det satte Tora en stopper for.

– Vetle hadde en mer finslipt groove. Han slo hardere på skarptromma, og vi skulle spille «Vultures» av John Mayer. Den måtte være sånn.

Dermed ble Vetle trommeslager og Isak bassist – på Toras befaling.

– Jeg vet ikke hvor jeg hadde det fra, skamløsheten. Jeg hadde jo akkurat lært meg E-dur!

Hun gliser bredt, og tenner fyller hele ansiktet.

– Isak er en jævla bra bassist da!

Den spede start

Trioen ble etter hvert til Bad Influence, og da Tora flyttet til Namsos for å begynne på videregående, flyttet hun på hybel sammen med Vetle.

De øvde videre. Skrev tre egne låter. Meldte seg på UKM og endte på landsmønstringen.

For første gang begynte Tora å ane at det de holdt på med kunne ha en verdi også utenfor øvingslokalet.

– Jeg skjønte det ikke da, men det var jo ikke så vanlig med ei jente med langt, lyst hår som spilte den typen gitar. Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at folk kanskje tenkte: «Hva i helvete er dette?»

Det kom noen forespørsler. Et Drømmestipend. Bad Influence vant Nord-Trøndelagsmesterskapet i rock.

Tora begynte å booke konserter.

På Huset i Steinkjer hadde hun klart å skaffe bandet en spillejobb.

Ingen kom.

Så de spilte hele konserten for lydmannen.

– Vi hadde det dritartig!

Det skulle vise seg å være et godt valg. Lydmannen jobbet også på Vårt Hjem og inviterte dem dit.

Denne gangen var lokalet fullt.

Etter konserten fikk Tora 8000 kroner i kontanter i hånda, som hun kunne fordele mellom musikerne.

– Jeg bare: «Oh my God. Proff!»

Hun ler.

– Da var vi i gang.

Eller rettere sagt:

– Da var jeg i gang.

Andre året på videregående startet hun enda et band. Et coverband som spilte på bygdafester rundt omkring, med Tora som eneste jente – og gitarist.

Det skulle bli en langt viktigere musikalsk utdanning enn hun ante.

Et festband måtte kunne låtene folk forventet å høre. Rundt 60 av dem. Ingen noter eller akkordskjema. Alt skulle sitte i hodet.

Og når en vikar på vokal plutselig trengte låten i A i stedet for G, måtte gitaristen finne ut av det mens de spilte.

– Det var sinnssykt lærerikt.

For å holde orden på akkordene utviklet Tora sitt eget system. Toneartene og forholdet mellom akkordene fikk farger i hodet. Ikke noe hun selv vil gjøre mystisk eller diagnostisere som synestesi – bare en metode hjernen fant for å huske.

Låt for låt begynte instrumentet å åpne seg.

– Jeg gikk fra å være en OK-minus gitarist til å komme meg opp et nivå. Jeg begynte å forstå akkordene og hvordan de henger sammen.

Det var fremdeles ikke slik at hun satt på hybelen og øvde fra morgen til kveld. Hun var tenåring i Namsos. Det fantes venner, fest og kjæreste.

De virkelig lange øvingsdagene skulle komme senere.

Men noe hadde begynt å skje.

Tora hadde sluttet å være ei jente som forsøkte å lære seg gitar – hun hadde begynt å bli musiker.

Maks

Et sted mellom bandøvingene, festjobbene og videregående fikk Tora seg kjæreste.

Han het Kristoffer.

– Så da var jeg streit. Helt til jeg ikke var det.

I ettertid er det lett å lete etter tegn. Tora gjør ikke det. Hun beskriver ikke årene med Kristoffer som et skuespill, eller et forhold hun innerst inne visste var feil.

Hun var glad i ham.

– Jeg trodde at de følelsene jeg hadde, var maks.

Det skurret riktignok enkelte steder. Hun hadde lite behov for fysisk nærhet. Det var lettere når sex var sex enn den hverdagslige berøringen mellom to mennesker som er forelsket.

Men Kristoffer var kjekk, populær, spilte gitar – og han ville ha henne. Dessuten var han snill, trygg – og veldig forelsket.

De skulle bli sammen i nesten fem år.

Problemet var at Tora manglet et språk for det som ikke sto på papiret.

Hun hadde vokst opp på et lite sted uten synlige lesbiske forbilder. Homofili var noe hun sporadisk hadde sett på TV eller hørt gutter snakke nedsettende om. Hun husker én kvinnelig fotballspiller fra regionen som først og fremst ble omtalt som «hun som var lesbisk».

– Det å være lesbisk var ikke et tema. Jeg visste nesten ikke at det var en ting.

Dermed fantes heller ikke spørsmålet hun i ettertid mener det ville vært naturlig å stille seg.

– Hadde jeg vokst opp i et samfunn som var åpent for det hele veien, tror jeg at jeg hadde kommet ut som tenåring. Da hadde jeg visst hva det var. At det var lov. At det var en ting.

Inni huden din

Samtidig som Bad Influence begynte å få vind i seilene, fikk Tora en rolle i den store sceneproduksjonen «Kongen av luftslott» i Namsos.

Der fant hun igjen noe hun hadde mistet da hun sluttet med fotballen.

Laget.

– Arbeidet, samspillet og det sosiale kom tilbake plutselig. Jeg tenkte: «Her liker jeg meg.»

Hun likte scenen også. Å bli sminket og gjort klar. Publikum. Oppmerksomheten som begynte å komme.

– Det var litt sånn: «Er jeg bra, kanskje? Liker de dette her?»

Hun begynte å bli «hun med gitaren». Jenta med korpsjakka som spilte med Åge. Noen hadde begynt å legge merke til henne.

Men i ensemblet var det også ei jente Tora kjente fra videregående.

Julia.

Den tyske klassevenninnen hadde vært stille og tilbaketrukket på skolen, mye fordi norsken fortsatt var vanskelig. Tora hadde registrert henne, men de kjente ikke hverandre spesielt godt.

Under produksjonen ble de litt bedre kjent.

– Da smalt det.

Ikke slik at Tora umiddelbart forsto hva som foregikk. Julia ble først en nær venninne. Etter hvert hennes aller nærmeste.

Men noe var annerledes.

I russetida begynte Tora å kjenne et behov hun aldri hadde kjent på tidligere.

Hun ville holde rundt Julia.

Ikke nødvendigvis kysse henne. Det var fremdeles for skummelt. Hun ville kysse henne i panna. Ligge inntil henne. Være nær.

– Inni huden din ville jeg.

Tora forsto ikke hvor følelsen kom fra.

– Jeg tenkte: Hvorfor har jeg lyst til dette? Jeg har aldri kjent det før. Ikke til damer. Ikke til noen.

Hjernen begynte forsiktig å arbeide med spørsmålet – så stoppet den igjen.

Julia var hennes beste venninne. Kristoffer ventet hjemme. Hun kunne ikke miste noen av dem.

Det gikk ikke.

Helt til en fuktig kveld i russetida..

Helt edru

Det er russetid i Namsos.

På en fest arrangeres det «Wet T-shirt competition». Tora og Julia holder seg unna selve konkurransen.

De er for sjenerte.

Tora har likevel et annet problem.

– Jeg tenkte: «Jeg kan ikke stirre. Det er veldig rart om jeg stirrer. Jeg kan ikke stirre. Jeg må bare drikke mer vodka.»

Hun setter seg i en sofa et stykke unna scenen.

Tora er 18 år, ganske full og fremdeles på desperat jakt etter en forklaring på hva som foregår i hennes eget hode.

Så kommer Julia – det er ikke plass i sofaen, så hun setter seg skrevs over Tora.

Og kysser henne.

– Jeg var dritafull, men plutselig helt edru.

I det øyeblikket forsvinner spørsmålene.

– Da gikk det opp for meg.

Så reiser Julia seg og forsvinner videre.

For henne var kysset tilsynelatende ingen verdensomveltning.

For Tora var det hele verden.

– Der skjedde det. I dritfylla på Sirkus Bytomta.

Hun ler.

– Da var jeg skeiv.

Likevel skulle det gå litt tid før hun klarte å si det høyt.

For allerede kort tid etterpå gjorde Tora og Kristoffer det mennesker som har vært kjærester i nesten fem år gjerne gjør.

De dro til Trondheim og skrev under på kontrakten til leiligheten de skulle flytte inn i sammen.

Svaret

Noen uker etter kysset er Kristoffer på besøk hjemme hos Tora i Flatanger.

Russetida er over. De har sett på leilighet i Trondheim og skrevet under kontrakten. Planen er at de skal flytte dit sammen i juli.

Denne dagen er de alene i huset til faren på Vik. De har laget middag kvelden før, sovet, stått opp og sitter sammen i sofaen.

Kristoffer strekker hånden mot henne.

Tora slår den vekk.

– «Ikke ta på meg!»

Han skjønner ingenting.

Det gjør ikke Tora heller.

– Jeg hørte hva jeg selv sa og skjønte ikke hva jeg sa. Det var bare kroppen min som sa: «Du må slutte! Nå må du slutte å elske meg så hardt!»

Hun ber Kristoffer dra.

Selv blir hun sittende igjen i huset – så ringer hun storesøster Julie.

– Jeg sa: «Jeg tror jeg må fortelle deg noe, men jeg vet ikke helt …»

Julie trenger ikke høre resten.

«Du er forelsket i Julia?»

– «Jeg er forelsket i Julia!»

Tora ler.

– Svaret var det!

Hun spør hvordan i all verden søsteren kunne vite det – Julie bare visste.

Og da Tora spør hva hun skal gjøre nå, er svaret like enkelt:

– Oppsøk henne, dra til Julia, sier Julie.

Så Tora setter seg i bilen og kjører til Statland. Julia åpner døra uten å ane hvorfor venninnen plutselig står der.

– Jeg sa: «Julia, jeg har følelser for deg som jeg ikke bør ha.»

Tora er utslitt og redd. Mest av alt redd for å miste henne.

Julia legger armene rundt henne.

– Hun sa bare: «Det går bra, vennen min. Nå blir du her i kveld.»

De legger seg. Julia tar hånden til Tora og legger den rundt seg – så sovner de.

Da Tora våkner neste morgen, har noe forandret seg.

Den voldsomme forelskelsen hun trodde hun hadde kjent, har mistet grepet.

– Plutselig så jeg henne som venninnen min igjen. Jeg fikk fjernet støyen.

Julia hadde vært noe annet.

En katalysator.

Men hun var også tydelig på én ting:

Nå måtte Tora dra tilbake og fortelle Kristoffer sannheten.

– Det var helt jævlig.

For ham kom beskjeden som et sjokk. De hadde vært sammen i nesten fem år. Leiligheten var signert. Livet videre var allerede planlagt.

Så dro han.

I mange år klarte han ikke å ha kontakt med henne.

– Jeg prøvde. Han klarte det ikke. Det eneste jeg kunne gjøre var å la ham være i fred.

Det stred mot alt i henne.

For selv om Kristoffer ikke hadde vært den hun skulle dele resten av livet med, hadde han vært en stor del av det livet hun allerede hadde levd.

Nå sto Tora uten kjæreste, uten leilighet og uten planen hun hadde trodd hun skulle følge.

Men for første gang visste hun i det minste hvorfor.

Hele meg

Det neste mennesket Tora forteller det til, er storebroren. Hun står ute i hagen og ringer Andreas. Dette er situasjonen. Dette har skjedd. Og så kommer en forespørsel som kanskje ikke er helt typisk Tora:

– «Kan du fortelle det til mamma og pappa for meg?»

Hun orker ikke mer.

Andreas reagerer omtrent så udramatisk som en storebror kan.

– Han var sånn: «Ja, ja, faen! Herregud, så koselig!»

Så tar han jobben. Da moren etter hvert får snakke med datteren sin, er det første hun spør om:

«Har du hatt det vondt?»

Det hadde hun ikke.

Tora hadde aldri vært redd for at familien skulle avvise henne. Det vanskelige var snarere å forstå seg selv – og deretter begynne arbeidet med å fortelle resten av verden hvem hun var.

For det finnes ikke nødvendigvis ett øyeblikk hvor man «kommer ut».

– Du må komme ut av skapet veldig, veldig mange ganger i løpet av et liv. Jeg må jo fortsatt det.

Det Tora sørger over i dag, er derfor ikke måten familien tok det på.

– Jeg skulle ønske jeg hadde kommet ut tidligere. At jeg hadde fått en ungdomstid med de følelsene, hvor jeg kunne være hele meg.

Hun tenker på hvilke bilder av kjærlighet og seksualitet hun selv hadde tilgjengelig som barn og tenåring. Hva som kunne vært annerledes dersom alternativene hadde vært synlige og udramatiske.

Noen er sånn. Noen er sånn. Noen er sånn.

– Da kunne jeg kanskje kommet ut som 13-åring. Det hadde ikke trengt å være skummelt.

Hun blir stille ved tanken på årene hun aldri får tilbake.

– Jeg føler jeg har gått glipp av tid. Det er ikke bare hvilke kroppsdeler du liker. Det er hele deg. Det er hele mennesket.

Tretten igjen

Så flyttet Tora til Trondheim likevel.

Ikke til leiligheten hun og Kristoffer hadde sett for seg, og ikke til livet de hadde planlagt sammen.

Hun var 19 år, ferdig med videregående og alene i en ny by.

– Jeg hadde mye å ta igjen.

Dette var før datingappene hadde overtatt verden. For unge skeive fantes blant annet Gaysir – en slags digital møteplass fra den tiden da man fortsatt måtte åpne Internet Explorer og logge seg inn for å finne andre som kanskje lette etter det samme.

Tora opprettet profil.

– Jeg trodde det skulle gå mer for seg enn det gjorde!

Hun gliser, men tørker det av seg ganske fort.

Den første hun fikk kontakt med, bodde på Malm. De hadde skrevet sammen en stund før Tora satte seg i bilen og kjørte dit.

For Tora var det stort.

For den andre var forventningene til kvelden åpenbart litt annerledes.

– Jeg visste jo ikke hvordan noe av dette fungerte.

Møtet endte derfor ikke helt slik noen av dem hadde sett for seg. Og da kontakten etterpå forsvant, fikk Tora også stifte bekjentskap med en annen følelse hun ikke hadde særlig erfaring med.

– Det var første gang jeg kjente litt på kjærlighetssorg.

Etter hvert kom det flere dater. Flere mennesker. Fester. Nye erfaringer.

Hun skulle egentlig bruke mye tid i studio sammen med Andreas. Det ble ikke helt slik.

– Det var et halvt år med litt forskjellig og mye festing.

Men Tora beskriver ikke perioden som øyeblikket hvor hun endelig «fant seg selv». Det skulle ta langt mer tid å forstå hva den nye delen av livet betydde.

– Det var som å bli 13 igjen. Som å bli et barn.

For mens jevnaldrende hadde brukt ungdomsårene på forelskelser, famling og på å finne ut hvem de var i møte med andre, sto Tora plutselig midt i sin egen versjon av det som 19-åring.

Samtidig var resten av livet også kastet opp i lufta.

– Ny by, uten penger, ferdig på videregående. Julia er på folkehøgskole på Romerike, og jeg er helt alene. Hva faen er dette her for noe?

Det ble for mye å løse på én gang. Så hun festet. Prøvde å ha det artig. Og spilte gitar.

Venninnen

Ved inngangen til 2014 reiser Tora til Thailand. Storesøster Julie skal gifte seg, og Julia er med som en del av familien.

– Da fikk vi lukket den boka med oss to. Vi fikk landet det og bare være venner igjen.

Hjemme igjen finner Tora Nora på Gaysir.

Hun er fra Røra, er i militæret og har lagt ut et bilde av seg selv i uniform.

– Oh boy. I like that!

De begynner å skrive sammen – så blir det stille.

En stund senere får Tora høre at Nora er alvorlig syk. Hun finner et nytt bilde på Instagram.

Nora har mistet håret.

– Da sa hele kroppen min at jeg måtte ta kontakt.

De avtaler å møtes i Trondheim.

Tora husker fremdeles øyeblikket hun kommer inn i lokalet.

– Der satt et menneske. Tynn, uten hår, med påtegnede øyenbryn. Og så nydelig vakker. Altså, så vakker at verden bare stoppet opp.

Det blir begynnelsen på et forhold som skal vare i mer enn fem år.

Tora er 19–20 år og blir raskt introdusert for en verden av sykehus, behandlinger og venting. I perioder bor hun nærmest på sykehuset sammen med Nora.

Likevel finnes hun ikke helt.

Nora har ennå ikke fortalt alle rundt seg at hun er skeiv. På sykehuset er Tora derfor «venninnen».

Personalet setter inn en ekstra seng på rommet. Om natta kryper hun opp i sykesenga til kjæresten. Om morgenen flytter hun seg når personalet kommer.

– Det var noen rare greier.

Da Nora senere skal gjennom en alvorlig operasjon, blir forskjellen langt mer brutal.

Tora klarer ikke gå på jobb den dagen. Hun blir hjemme og venter.

Men ingen ringer.

– Selv om jeg var nærmest, så var jeg ingen.

Gjennom en venninne får hun til slutt vite at operasjonen har gått bra. Forholdet fortsetter gjennom sykdommen.

Samtidig får Tora tilbud om å være med i musikalen «Vinsjan på kaia». På den ene siden av livet står scenen, ensemblet og applausen.

På den andre siden sykehuset.

Hun kan gå av scenen og reise rett til Levanger. Eller sette seg på toget til Trondheim.

Og dersom Nora ikke ringer, begynner tankene å løpe.

– «Nå er du død. Nå er du død. Nå er du død.»

Nora overlever.

– Hun er en fighter, altså.

Men Tora beskriver årene etterpå som krevende. De var unge, og forholdet hadde blitt formet av sykdom, frykt og et ansvar få mennesker på deres alder må forholde seg til.

– Det ble for mange arr. For begge to.

Til slutt gikk de hver sin vei som kjærester.

I dag er Nora en av Toras aller nærmeste venner.

Noen må se det

I 2017 flytter Tora til Oslo. Hun begynner på populærmusikk ved Westerdals, med gitar som hovedinstrument. Og nå begynner hun å øve. Ordentlig.

Åtte, ni, ti timer alene med gitaren, låtene og alle feilene hun fremdeles kan høre.

Men Tora har aldri vært spesielt begeistret for å øve uten at noen får se resultatet. Som 15-åring hadde løsningen vært å starte band omtrent samtidig som hun lærte E-dur. I Oslo finner hun en annen løsning.

Instagram.

På dette tidspunktet er det få norske gitarister som bruker plattformens korte videosnutter til å vise fram hva de arbeider med.

– Jeg så en mulighet.

Tora setter opp kameraet. Spiller i 30 sekunder. Uten feil.

Legger ut.

Så publiserer hun sitt eget arrangement av «Amazing Grace».

– Poff!

Videoen sprer seg. Nye følgere ramler inn.

– Da tenkte jeg bare at jeg må fortsette.

Instagram blir etter hvert en jobb i seg selv. Tora lærer raskt hva som fungerer.

Blikket. Klærne. Låten. Spillet. Tidspunktet.

– Selv om jeg ikke ville det, ble jeg litt kalkulert.

Men én ting skal være ekte – hun skal bli bedre på gitar.

– Det jeg ville at folk skulle tenke, var: «Oi, du har blitt bedre.»

Instagram blir en offentlig treningsdagbok.

Og plutselig får alle timene alene noe Tora alltid har søkt.

Et lag.

– Det er mye artigere å øve når du har et publikum. Jeg kunne sitte alene åtte, ni, ti timer hver dag og spille gitar og skrive låter, og så si: «Her er det jeg har gjort i dag. Hva tenker dere?»

Følgerne får henne til å øve mer. Øvingen gjør henne bedre. Og fordi hun blir bedre, kommer enda flere følgere. Så begynner dørene å åpne seg.

Jobber. Utstyrsavtaler. Flere mennesker på konsertene.

Tora tror mye av karrieren hennes kan spores tilbake til akkurat denne perioden.

Men nå har hun oppmerksomheten – hva skal hun gjøre med den?

– Jeg brettet virkelig opp ermene.

Hun sender e-poster til management, plateselskaper og bookingselskaper.

Femti. Kanskje seksti. For å få det hele til å se hakket mer profesjonelt ut, oppretter hun til og med en egen adresse:

torabooking@gmail.com

– Som om det ikke var meg!

Hun ler forsiktig.

Ingen svarer.

Bortsett fra én.

I did it

Den ene som svarte på Toras e-poster, var Backstage Management.

De var nysgjerrige, men først måtte de se henne live.

– Jeg sa: «Vi skal faktisk spille på Herr Nilsen. Kom!»

Det Tora unnlot å nevne, var kanskje hvor lite økonomisk fornuftig konserten var.

Hun bodde i Oslo. Bandet bodde i Trondheim. Musikerne skulle flys ned, betales og innkvarteres.

Regnestykket gikk kraftig i minus. Tora gjorde det likevel.

– Det handlet bare om å få bandet på scenen, så folk kunne se oss.

Herr Nilsen ble utsolgt. Tora gikk på scenen uten å vite om noen fra Backstage faktisk hadde dukket opp.

Dagen etter kom en e-post. De hadde vært der.

«Det er noe av det mest interessante jeg har sett på lang tid.»

Men det manglet fortsatt én ting – flere gode låter.

Så fort Tora hadde en ny singel ferdig, måtte hun sende den.

Tora ringte Andreas.

Bestilte fly til Trondheim.

Satte studiene på pause noen dager.

– Jeg sa at nå må vi spille inn en låt. Og den må være ferdig mikset nå. Helst i går!

Resultatet ble «Feeling Good».

Hun sendte låta til Backstage.

Så skjedde ingenting.

Én uke gikk.

Så flere.

– Jeg tenkte: «Faen. Var den så dårlig?»

Tre måneder senere kom svaret.

«Sorry, Tora. Digger låten. Vil du komme på et møte?»

– Bitch! Obviously!

Hun tok bussen til Frogner.

I en liten kjeller ventet Backstage og en virkelighet Tora aldri tidligere hadde vært i nærheten av. Hun hadde gjort alt selv fram til nå. Booking. Promo. Platecover. E-poster. Planlegging.

Nå satt hun plutselig foran mennesker som ønsket å gjøre noe av det for henne.

Her blir hun introdusert for Hilde Sørum.

«Det er hun som skal bli manageren din, hvis du har lyst til å leke med oss.»

– Jeg bare: «Hva betyr det her?»

Hun leste kontrakten. Så signerte hun.

– Plutselig hadde jeg booking. Jeg hadde management. Jeg hadde folk som trodde på meg.

For første gang begynte det å komme e-poster Tora ikke hadde sendt selv.

Flybilletter hun ikke hadde bestilt. Bagasje var allerede lagt til.

– Jeg husker jeg tenkte: «Har jeg bestilt dette? Det er jo ikke meg!»

Hun ler med en begeistret mine, og etter hvert hele kroppen.

Det var små ting – men for Tora var de enorme.

Festivalsommeren fylte seg opp. Bandet reiste. Trygve Skaug inviterte henne med på turné.

Og etter årevis hvor inntektene fra musikken hadde gått til å betale musikere og holde prosjektet i gang, begynte regnestykket å bevege seg over på riktig side.

Hun kunne tjene penger på dette. Hun kunne leve av det.

Så kom 2019.

Ved utgangen av året sto Tora Dahle Aagård i Royal Albert Hall.

I fra scenekanten ved den legendariske konserthallen tillot hun seg endelig å tenke det.

– I did it.

Uten storebror

Problemet var bare at Tora Dahle Aagård ikke hadde gjort det alene.

– Uten han, så ingen meg.

Andreas hadde vært der lenge før management, Instagram, festivalturneer og Royal Albert Hall.

Det var storebroren som en gang hadde hørt lillesøsteren synge og sagt:

«Du kan jo synge.»

Han hadde tatt henne med inn i studio. Lært henne hvordan musikk kunne bygges. Bedt henne skrive egne låter. Produsert dem, spilt gitar i bandet og hans musikksmak hadde blitt hennes. Hans gitarspill hadde satt spor i hennes.

Og etter hvert hadde de skrevet, spilt og produsert Tora fram, sammen.

– Vi har skapt en artist sammen, som er meg. Vi har skapt det i lag, jeg og han.

Men samtidig som Toras karriere skjøt fart, var storebroren i ferd med å forsvinne.

Andreas hadde fått alvorlige rusproblemer.

Og han var ikke bare broren hennes, men et farlig paradoks.

Han var gitaristen i bandet. Produsenten. Medlåtskriveren. Kritikeren. Rådgiveren. Bestevennen.

Han satt dessuten med musikken som skulle bli Toras neste album, og nøkkelen til veien videre.

– Hadde det vært en annen musiker, kunne jeg bare sagt: «Du er ferdig, ut!» Men dette var et menneske jeg var så jævlig avhengig av. Som hadde vært hele min verden siden jeg var liten.

Turneene ble vanskeligere. Studioarbeidet stoppet opp. Deadlines kom og gikk.

Samtidig forsøkte Tora å holde både karrieren og storebroren flytende.

– Jeg tenkte hele tiden: Hva faen gjør jeg nå? Han produserer musikken min. Han sitter på platene mine som ikke har kommet ut. Og han er broren min. Min aller beste venn.

Til slutt måtte resten av familien bryte inn. Albumet Girls ble ferdigstilt tidlig i 2020.

Så kom pandemien.

Og midt i alt fikk Tora endelig telefonen hun i flere år spøkefullt hadde sagt at hun ventet på.

Hun skulle på «Lindmo».

Noen dager før TV-opptredenen ringte bror Andreas.

Han hadde forstått at «One More Drink», en av låtene Tora hadde skrevet, handlet om ham.

– Han sa: «Faen, Tora. Den er til meg, den?»

Ja.

Det var den.

Så endret samtalen karakter.

Det Andreas sa videre, gjorde Tora livredd. Hun satt på avstand og visste ikke hvor alvorlig situasjonen faktisk var, bare at hun opplevde den som akutt.

– For meg var det helt krise.

Hun bestemte seg.

Andreas kunne ikke være med på TV, det var helt tydelig.

Dermed manglet hun en gitarist.

Og her, midt i en historie som allerede hadde rukket å ta noen merkelige svinger, dukket et gammelt navn opp igjen.

Kristoffer.

Mannen Tora hadde forlatt mange år tidligere. Kjæresten hun hadde planlagt leilighet og framtid sammen med før hun oppdaget en helt annen side av seg selv.

Nå sendte hun ham en melding. Kunne han steppe inn?

– Han svarte: «Send meg låtene.»

Tora trodde nesten ikke på det.

Kristoffer kjente Andreas godt. Han visste hva hun sto i.

Og da Tora Dahle Aagård omsider sto på scenen hos «Lindmo», var det den gamle kjæresten som sto ved siden av henne og spilte gitar.

– Det er ganske sjukt når man tenker på historien, for det er jeg så takknemlig.

Men Andreas kom ikke tilbake i bandet.

Og etter hvert forsvant han også ut av Toras liv.

I flere år hadde de svært lite kontakt.

– Jeg klarte ikke.

For storebroren som en gang hadde fortalt henne at hun kunne synge, kunne nå fortelle henne noe ganske annet.

At hun tok æren.

At hun fikk stå fremst og skinne mens han ble glemt.

Og når ordene kom fra akkurat ham, var de vanskelige å avvise.

– Jeg var jo lillesøsteren. Så jeg tenkte: «Ja, men du har helt rett. Jeg vet det.»

Karrieren var samtidig på sitt mest intense. Tora gjorde det hun alltid hadde gjort.

Hun fortsatte.

– Jeg hadde ikke tid til å ta det inn over meg. Jeg måtte stå opp – men det kostet.

For bak alt det andre hadde hun mistet noe som hadde vært der helt siden barndommen.

– Det verste var å miste storebroren sin.

Og midt i alt sammen kom en beskjed som under andre omstendigheter ville vært en av de største i Toras liv.

Albumet de hadde laget sammen, «Girls» var nominert til Spellemannpris.

Tora husker bare hvor voldsomt hun ønsket å ringe Andreas. Fortelle at de hadde klart det. At alle timene i studio, låtene, diskusjonene og arbeidet faktisk hadde ført dem dit de hadde drømt om.

Men hun kunne ikke ringe.

– Alt jeg ville var å si: «Vi har faen meg klart det.»

Hun vet at Andreas fikk vite om nominasjonen, trolig gjennom foreldrene. Men de to snakket aldri ordentlig om den.

Dermed ble oppfyllelsen av en av Toras største drømmer også noe av det tristeste.

– Dette var vår nominasjon. Men vi var ikke lenger oss.

På egne bein

– Men nå har jeg fått ham tilbake.

Andreas bor igjen på Vik. Han spiller gitar. Lager musikk, og har vært rusfri i mange år. Og lillesøsteren er fremdeles ikke i tvil:

– Fortsatt verdens beste gitarist. Jeg synes ikke det er noen som kan måle seg.

Men Tora og Andreas lager ikke lenger musikk sammen. De har prøvd – det fungerer ikke.

Dermed oppsto et problem Tora aldri tidligere hadde behøvd å løse.

Hun måtte finne ut hvem hun var i studio uten storebroren.

– Jeg hadde alltid hatt en bror som var min beste og verste kritiker, rådgiver og alt mulig. Plutselig sto jeg alene.

Hun hadde allerede jobbet lenge med å lære seg produksjon, og var co-produsent på «Girls». Da samarbeidet med Andreas forsvant, måtte hun likevel ta et nytt steg.

Tora forsøkte å jobbe med andre, men oppdaget raskt hvor vanskelig det var å gi fra seg kontrollen over musikken.

Så tok hun mer av den selv.

– Da får man det som man vil. På godt og vondt.

De neste platene produserte hun selv. Også som låtskriver hadde utviklingen pågått lenge. Tora peker selv på «Girls» som et viktig steg, før hun senere utfordret seg ytterligere med et bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival.

Der gikk hun inn i et tema hun både opplevde som vanskelig og personlig: møtet mellom religion og skeiv identitet. Det krevde noe annet av henne.

Men nå satt hun også med langt flere av verktøyene selv.

Ikke gitarist

Det er bare ett problem med å omtale Tora som gitarist.

Tora Dahle Aagård er ikke spesielt interessert i gitar.

– Jeg har skjønt at folk tror jeg er gitarist.

Hun ler.

– Og jeg skjønner det!

Det finnes tross alt noen indisier.

Gitarvideoene var med på å bygge karrieren hennes. Publikum ber henne spille mer. Og hun har brukt et betydelig antall timer av livet på seks strenger.

Likevel skurrer merkelappen.

– Jeg er nok den minst gitaristeste av alle gitarister.

For Tora er gitaren først og fremst et verktøy.

– Det kunne vært hvilket som helst instrument. Det burde kanskje vært trommer.

Selvfølgelig burde det vært trommer.

Time. Groove. At musikken må sitte riktig i kroppen.

– Hvis du ikke er gitarist, hva er du da?

Tora tenker seg om.

– Jeg tror jeg er en artist.

Hun er trygg på scenen. Har blitt en bedre låtskriver og sanger.

– Jeg tror bare jeg er et menneske som skal stå på en scene.

Faktisk legger hun stadig oftere fra seg gitaren under konsertene.

– Ingen liker det. Bortsett fra meg!

Publikum ber henne stadig om å spille mer.

Men Tora ser ingen grunn til å gjøre det dersom låta ikke trenger det.

– «Spill mer gitar! Du må spille mer gitar!» Og jeg tenker bare: Men sangen krever det ikke.

En gitarsolo får ikke eksistere bare fordi hun kan spille den.

– Det skal ikke bare være: «Se på meg! Hør på meg! Se hva jeg lærte meg i går!» Det må være gjennomtenkt.

Hun protesterer også mot forestillingen om at gitarspillet hennes først og fremst handler om talent.

– Jeg har ikke talent på gitar. Men jeg har et talent for musikken.

Resten?

– I helvete mange timer.

Timer. Feil. Repetisjoner.

Å høre nøyaktig hvor man vil – uten ennå å klare å komme dit.

Så gjøre det igjen – og igjen.

Helt til hendene klarer det ørene har hørt hele tiden.

Kroppen sier nei

På gulvet i hotellsuiten ligger gitarpedalene. I hjørnet står gitaren. På sengekanten ligger en Nintendo Switch.

Hadde ikke Tora avtalt å bruke ettermiddagen på å fortelle om livet sitt, vet hun hva hun hadde gjort fram til lydprøven.

Spilt Nintendo. Alene.

Ikke fordi hun misliker mennesker, men fordi sosiale settinger kan tappe henne fullstendig for energi – særlig på dager hvor hun skal på scenen.

Da er oppskriften enkel.

Caps. Headset. Fred.

– Jeg vil ikke bli sett. Jo mer tid jeg får alene med en PlayStation eller Nintendo, jo lykkeligere er jeg.

Det er en underlig uttalelse fra et menneske som har brukt store deler av livet på å søke det motsatte.

Å bli sett.

Men scenen er annerledes. Der er hun trygg.

– Jeg tror bare jeg er et menneske som skal stå på en scene.

Den utadvendte Tora er heller ingen rollefigur. Hun trenger bare ikke å være henne hele tiden. Problemet er at en artist i 2026 helst skal være nettopp det. Hele tiden.

Skrive. Spille. Markedsføre. Filme. Klippe. Legge ut.

Selve mennesket har blitt en del av produktet. Tora vet det bedre enn de fleste.

– Jeg var der før det var cool.

Hun bygde en betydelig del av karrieren på Instagram. Nå ser hun andre artister gjøre det samme i langt større skala.

Hun vet at det virker. Hun vet hvordan man gjør det.

– Men jeg klarer det ikke.

Det plager henne, for hun ser mulighetene.

– Men kroppen min sier nei.

Den samme kroppen fortalte henne en gang at fotballen var ferdig. Den reagerte på Julia før Tora selv forsto hva hun følte. Nå protesterer den mot å gjøre hvert øyeblikk om til innhold.

Hun har forsøkt igjen. Enkle videoer hvor hun snakker trøndersk og spiller gitar, fungerer.

Men i studio oppstår det samme valget: Lage innhold – eller lage musikk.

– Og sistnevnte vinner alltid.

Kanskje er trioen også en reaksjon på det samme. Mindre produksjon. Mindre kontroll. Større risiko.

– Jeg må ha noe ekte. Jeg må kunne gå på scenen og spille feil.

Med det faste bandet sitter musikken så dypt at hun nærmest kan kjøre den på autopilot.

I sitt nye bandprosjekt, Tora Trio, kan hun drite seg ut.

– Men hvis det går bra, så oppstår det magi.

Det er den følelsen hun jakter på igjen.

Den hun hadde i kjelleren på ungdomsklubben på Lauvsnes.

Før Instagram. Før management. Før algoritmene.

Bare mennesker i et rom som spiller sammen.

Hva hvis man bare ikke gir seg?

Tora Dahle Aagård har levd av musikken siden hun var 22.

Det har ikke vært ti år med en pil som peker jevnt oppover.

– Når man har vært nede, så blir man takknemlig. Jeg tar ingenting som en selvfølge. Ever.

Men hva jakter hun egentlig på nå?

Royal Albert Hall er gjort. Platene er laget. Hun har reist verden rundt og kommet langt forbi det hun som ung jente i Flatanger trodde var mulig.

– Hvis jeg hadde dødd nå, så hadde jeg tenkt: «Fuck yeah. For et liv.»

Likevel finnes det noe der framme. Et nytt nivå. En låt som treffer bredere. Et eller annet hun ennå ikke vet hva er. Dagen før denne samtalen satt Tora på et bokbad om Bob Dylan.

Det fikk henne til å tenke på alle sangene. Alle årene. På en artist som har fortsatt, også gjennom perioder hvor verden har vært mer eller mindre interessert.

– Han har faen meg stått på sitt.

Hun tenker på Åge Aleksandersen også. På arbeidet. Utholdenheten. På å holde fast i det man kommer fra og det man tror på.

Og et spørsmål dukker opp:

– Hva hvis man bare ikke gir seg?

Tora vet at hun kan være vanskelig å plassere.

For mye av noe. For lite av noe annet. For bred trønderdialekt her. For mye gitar der. For pop for én spilleliste. For blues for den neste.

Men kanskje trenger hun heller ikke å finne den boksen.

Hun trenger bare å fortsette.

– Jeg skal ikke gi meg.

Hun tenker seg om – så kommer fandenivoldskheten.

– Jeg skal aldri gi meg!