Kulturkvinne

Hvis du skal se for deg en vågal festivalarrangør som utfordrer publikum med smale konserter, kunstprosjekter og historiefortelling, er det ikke sikkert du først tenker på pensjonisten Berit Blengsli fra Grong.

Det burde du kanskje gjøre.

Musikken som fristed

Historien begynner ikke med festivaler eller kulturprosjekter. Den begynner med en baryton.

– Jeg begynte i skolemusikken da jeg var ti år. Vi som ikke hadde rike foreldre fikk muligheten til å lære musikk gjennom korpset, sier hun.

Der andre måtte betale for pianotimer, fikk en hel generasjon unger instrumenter i hendene gjennom skolekorpsene. Det ble inngangen til både musikk, fellesskap og organisasjonsliv.

Og for Berit ble det livslangt.

Hun spilte i Grong, senere i Arbeidernes Musikkorps i Namsos mens hun gikk på gymnaset, før jobb, familie og voksenliv tok over. Men musikken forsvant aldri.

– Musikken har vært fristedet mitt hele livet.

Hun stopper litt opp.

– Hadde jeg ikke hatt musikksøvelsene på mandagskveldene, så hadde jeg ikke holdt ut.

Gjennom et langt arbeidsliv i sosial- og barnevernstjenesten, småbarnsliv og en travel hverdag ble korpsøvelsene stedet hvor skuldrene kunne senkes.

– Der trengte jeg ikke ha ansvar for noen ting.

Det betyr likevel ikke at hun ikke ønsket å ta ansvar når det trengtes – for ansvar skulle hun etterhvert ta, med glede.

Ville lage noe annet

I dag er Berit en av drivkreftene bak Musikkfestdagan i Grong.

Festdagan vokste fram gjennom Grong Musikkforening og et ønske om å løfte fram både musikkhistorien og kulturlivet i bygda.

Men de ville samtidig lage noe litt annerledes.

– Vi ville lage noe annet enn den tradisjonelle festivalen der ølsalget skal holde alt flytende, sier hun.

Derfor fylles ikke programmet nødvendigvis med det mest opplagte eller kommersielle.

Konserter flyttes mellom kirkerom, folkehøgskole, kulturhus og små scener. Historiefortelling blandes med konserter. Kunstutstillinger får like stor plass som musikere.

Og publikum utfordres.

– Tanken er å lære folk å høre på noe annet enn det de tror de liker.

Berit ler litt.

– Mange går glipp av store opplevelser fordi de tror det “ikke er for dem”.

Hun forteller om eldre publikummere som nærmest tilfeldig har endt opp på konserter de aldri ville kjøpt billett til på forhånd — og som går hjem helt overveldet etterpå.

– Det skulle vært flere som bare tok sjansen. Vårt håp er vel egentlig at publikum vil stole på oss som arrangør, og la oss by på opplevelser de ikke visste de elsket.

– Folk må ha noe å leve for

Samtalen glir stadig tilbake til det samme spørsmålet:

Hva skjer med bygdene dersom kulturlivet forsvinner?

For Berit handler ikke kultur først og fremst om underholdning. Det handler om samfunn.

– Vi kan ikke kjøpe folk til å bo her. Arbeidsplasser er det, men folk må ha noe å fylle resten av tiden med.

Hun mener mye av frivilligheten i distriktene er under press. Korps legges ned. Rekrutteringen svikter. Arrangementer bæres av stadig færre mennesker.

– Hvis det frivillige kulturlivet dør sakte hen, da blir det tynt.

Hun mener samtidig at næringslivet må forstå hvilken rolle kultur spiller i et lokalsamfunn.

Der trekker hun fram Grong Sparebank som en viktig støttespiller.

– Jeg tror de evner å se sammenhengene. De skjønner at hvis vi skal få folk til å flytte hit, så må de ha noe å holde på med etter arbeidstid også.

Gjennom flere år har banken støttet både kulturprosjekter, frivillighet og arrangementer i regionen — blant annet Musikkfestdagan i Grong.

– De ser de lange linjene. Og de skjønner at de også har et samfunnsoppdrag.

For når Musikkfestdagan arrangeres i Grong, sitter ikke bankens ansatte bare på første rad med sponsorlogo på programmet. Flere av dem står faktisk på scenen selv.

Joar Leer spiller både i Grong Musikkforening, i Namdal Symfoniorkester og i det lokale ensemblet Konovasmusikken. Under årets Musikkfestdager skal han bidra på hele tre arrangementer.

– Det handler jo om å gi noe tilbake, sier han.

Han beskriver festivalen som både modig og litt småsprø.

– Vanligvis må du til Trondheim eller Oslo for å oppleve opera, jazz og klassisk musikk. At man gjør det her i Grong, det synes jeg er kjempetøft.

Samtidig peker han på at kulturtilbud ikke bare handler om arrangementer, men om hva slags samfunn man ønsker å skape.

– Hva slags liv har folk når de ikke er på jobb i Namdalen? Det tror jeg vi alle må være med og bidra til.

Kultur som investering i mennesker

Kollega Håvard Dragland kom selv flyttende til Grong for få år siden, og ble raskt dratt inn i det lokale kulturlivet gjennom revy og teater.

– Første sommeren jeg var her hjalp jeg til på Norsk Revyfestival på Høylandet. Da fikk jeg full tenning. Jeg var solgt, sier han og ler.

I dag er han selv aktiv i revymiljøet.

For Joar er akkurat dét et godt eksempel på hvorfor kultur betyr noe langt utover selve forestillingene.

– Folk som trives og gjør ting i lag, det har stor verdi det også. Utover det å måle ting i penger.

Under Musikkfestdagene har banken også sin egen festkonsert sammen med Grong Musikkforening — en tradisjon Leer beskriver som et av årets høydepunkter.

– Det er litt stas. Da er vi med som konferansierer, spiller selv, og får være en del av hele arrangementet.

Han tror nettopp den nærheten er en del av grunnen til at banken engasjerer seg så sterkt.

– Vi skal være med på å understøtte at det skal være greit å bo der man bor, etter arbeidstid og fram til morgenen neste dag.

Et sted å høre til

Berit er bekymret for framtida til korpsene og det frivillige kulturlivet i distriktene. Ikke fordi folk bryr seg mindre om musikk enn før, men fordi stadig færre mennesker skal bære stadig mer.

Hun snakker om korps på samme måte som andre snakker om oppvekstmiljø, identitet og tilhørighet.

For Berit handler det aldri bare om musikk.

Det handler om barn som finner plassen sin. Om mennesker som møtes. Om bygder som fortsatt skal være levende.

– Korps er en plass der du presterer sammen med andre. Det er ikke noen soloprestasjon, sier hun.

Kanskje er det nettopp dét som ligger under alt hun engasjerer seg i.

Troen på at ingen bygger et kulturliv alene.

At det skjer litt etter litt. Gjennom øvelser, dugnader, konserter, kaffekanner, søknader og folk som gidder å stille opp også når ingen egentlig forventer det.

For Berit tror ikke kulturlivet i Namdalen forsvinner over natta.

Hun tror det skjer sakte.

Ett korps mindre. Ett arrangement færre. Litt færre unger som begynner. Litt færre frivillige som orker.

Likevel fortsetter hun.

Å arrangere konserter. Skrive søknader. Løfte fram kunstnere. Skape møteplasser.

Ikke bare for å ha noe å gjøre.

Men for å ha noe å samles om.

– Jeg tror på et kulturliv i Namdalen i framtida, men det vil være behov tilpasninger, endringer og innsats, forklarer hun.

For selv etter et helt liv med korps, kulturarbeid, frivillighet og samfunnsengasjement, tror fortsatt Berit Blengsli på det samme som da hun fikk baryton i hendene som tiåring:

At mennesker trenger noe å høre til i.

Fordi hun fortsatt tror kultur er noe av det viktigste et lokalsamfunn kan investere i.