Stifinneren

Ofte kan skillet mellom kaos og orden være nærmest usynlig. En samtale. Et smil. En voksen som ser deg når ingen andre gjør det. Det er sjelden de store gestene som endrer et liv, men summen av de små.

Gjennom mange år som ungdomskonsulent har Tor Moltu vært en av dem som har gjort nettopp det – skapt trygghet, bygget tillit og vært en stødig voksen for en generasjon av ungdommer i Namsos.

Tor er av typen som har det like travelt, om ikke travlere, etter at han gikk av med pensjon. Eller, saken er vel den, at for Tor har livet aldri vært delt opp i privatliv og jobb. I hvert fall ikke etter at han begynte å jobbe med barn og unge for Namsos kommune. Tor står opp, griper dagen, og slipper den ikke av syne før dagen sovner, utslitt, i en sofa, mens Tor spiller gitar og synger Stones fra en stol i hjørnet.

– Men jeg er vel ingen kulturpersonlighet, sier Tor forundret, når han blir forespeilet et portrett i Kulturkompasset.

Selv om han egentlig ikke har tid, møter han opp til avtalt tid for et intervju.

Han setter seg ned og begynner å fortelle historien om Tor Moltu. Om jobbene han har hatt. Bandene han har spilt i. Årene i Namsos kommune.

Men historien han forteller, er ikke nødvendigvis den samme som ungdommene husker.

For Tor snakker om hva han har gjort. De snakker om hvem han har vært.

Tor virker ikke helt å ha tatt innover seg hvilken betydning han har hatt. Og hvis han gjør det, er det i alle fall ikke noe han har tenkt å fortelle om selv.

Heldigvis finnes det mange andre som gjerne gjør det. Ungdommene den gang er voksne i dag, og flere av dem beskriver den samme mannen: en trygg havn når livet var vanskeligst.

Deres historie kommer litt lenger ned i saken her, men først må vi møte mannen selv, the man, the myth, the legend – eller, Tor da.

Åtte gutter under samme tak

Tor blir født i Trondheim i 1956. Da familien Moltu flytter til Namsos via Stavanger i 1966, har han 7 små brødre. Faren var lærer, og mor styrte hjemme. Gutterommet i den lille blokkleiligheten deler han med tre av sine sju brødre.

– Det hendte jeg spiste brødskiva mi på toalettet, bare å få litt fred, sier Tor, etterfulgt av en ettertenksom latter.

– Etter to år i Namsos flyttet vi til Bangsund, og Collett-villaen. Jeg fikk eget rom, og for en gutt som var vant til at det krålte med småbrødre rundt meg, var det som å komme til himmelen. Mamma fremviste jo en heltemodig innsats med sine åtte sønner og pappa, men hun hadde som regel hendene fulle. Jeg lærte tidlig å ta ansvar, og føler vel jeg har vært voksen siden jeg var 17, sier han med blikket ut vinduet.

Hjemme var det naturlig nok en ganske stram økonomi, men Tor fikk seg strøjobber her og der, og snart hadde han spart opp nok penger til å realisere en drøm – han ville spille musikk som Mick og Keith i Rolling Stones.

– Jeg kjøpte meg en liten Suzuki kassegitar, og den var med meg over alt. I så stor grad at jeg ved en anledning ble trua av en fyr som ville kaste både meg og gitaren ned trappa, hvis jeg ikke tok en pause fra spillinga.

Høsten 69’, i syvende klasse ved Bangsund skole starter han sitt første band med tre av klassekameratene, og en ny og fascinerende verden åpner seg.

– Vi øvde godt, spilte stadig, både her og der, men for meg handler musikk først og fremst om fellesskap, ikke nødvendigvis en karriere. Og slik har det vært, og er det fortsatt den dag i dag, en strålende hobby.

Tre tiår senere bygger han arenaer der andre ungdommer får den samme opplevelsen.

Fra Televerket til et eventyr

Etter mange år ute, vender Tor tilbake til Namsos i 1977, og tar seg jobb i Televerket. Samtidig er han med å etablere bandet Interstate 40, som opplever en del suksess lokalt, og spiller jevnt. Etter å ha spilt i flere band-konstellasjoner, ender Tor opp som vokalist i bandet Beast Of Bourbon, som han fortsatt spiller i den dag i dag, på tredefte året.

Veien inn i ungdomsarbeidet startet egentlig litt tilfeldig. I 92` hadde Tor søkt på stillingen som ungdomskonsulent i Namsos kommune. Framtida i Televerket var usikker, og han begynte å se seg om etter noe annet. Jobben fikk han ikke.

Men i april 1994 ringte kultursjefen.

– Han lurte på om jeg kunne vikariere som ungdomskonsulent i seks måneder. Klart jeg kan det, sa jeg.

Seks måneder ble til mer. Tor ble oppfordret til å søke da stillingen senere ble lyst ut fast, og han fikk jobben.

– Det var et eventyr.

Da Tor startet som ungdomskonsulent sommeren 1994, fantes det ingen fritidsklubb i Namsos. Lokalene som tidligere hadde vært brukt til formålet var stengt, de fleste av branntekniske årsaker. Og noen særlig innføring i hva han hadde tatt på seg, fikk han heller ikke.

– Det var ingen overlapping. Den første tida måtte jeg egentlig bare finne ut hva som hadde foregått og lese meg opp. Men jeg fikk plutselig veldig mye å drive på med.

Et skur fullt av muligheter

Ganske raskt begynte diskusjonen om å skape et nytt treffsted for ungdom i sentrum. Ett av alternativene var det gamle kommunelageret i Vika, et kaldt og nedslitt lokale som Tor allerede hadde vært med på å se på.

Han lanserte ideen. Og før noen egentlig hadde rukket å gjøre særlig mye med bygget, begynte de å bruke det.

I september 1994 arrangerte de konsert i kommunelageret, med Kine Wallum som konferansier. Konserten ble filmet og sendt på NRKs «Midt i Smørøyet». Det skulle bli starten på flere konserter i det kalde lagerlokalet.

Timingen kunne knapt vært bedre. Det boblet i musikkmiljøet i Namsos. Band øvde hvor enn de kunne finne et ledig rom. Nye band dukket opp overalt. Det ble satt opp to busser med ungdommer til Steinkjer for å se Motorpsycho. Det var et mylder i ungerskogen, og Tor bevitnet det hele fra orkesterplassene.

– Det var en spennende tid. Og det var relativt enkelt å dra i gang ting. Det var så mye energi og så mange som hadde lyst til å gjøre noe, sier han entusiastisk.

Men et kaldt kommunelager var fortsatt et kaldt kommunelager. Skulle det bli et ordentlig treffsted for ungdom, trengtes det penger.

Kommunen stilte først med 50.000 kroner. Tor og gjengen søkte deretter staten om støtte gjennom en ordning for rusfrie serveringssteder, og fikk 366.000 kroner. Da det gamle kommunelageret senere ble solgt til det kommunale boligbyggelaget, fikk ungdomsarbeidet også med seg rundt 400.000 kroner fra salget.

Pengene ble grunnlaget for å bygge det som etter hvert skulle bli kjent som Lagre.

– Det var et lurvete lokale, men det var ingen hindring, sier Tor med et stort smil om munnen.

Mye av arbeidet ble gjort på dugnad, og da Lagret skulle åpnes, var det med selveste Seigmen på scenen. De 450 billettene forsvant på en time. Med dugnadsgjengen og styret innenfor dørene anslår Tor at rundt 500 mennesker var samlet i lokalet.

Blant dem var Dagbladets Håkon Moslet.

– Terningkast 6, i et skur av en fritidsklubb, skrev Moslet i sin omtale. Det ble en kanonsuksess.

Konserten førte til at Seigmenn året etter, i 1997, la turné-starten til albumet Radiowaves til Lagre.

Og nå begynte ting virkelig å rulle.

Det ble etablert øvingsmuligheter, og ungdommene fikk nøkkel og kunne bruke lokalene. Band fikk et sted å spille, men kanskje like viktig: et sted å være. Et miljø der mange av ungdommene senere skulle fortsette med musikken og kunsten, som profesjonelle utøvere og artister.

Tor ville også vise dem at verden strakte seg lenger enn til bygrensa.

I 1997 leide de buss og satte kursen mot Oslo med «Namsos Rockekspress». Nord-Trøndelag fylkeskommune skulle markere seg i hovedstaden, og ungdomsmiljøet fikk 25.000 kroner for å ta med Namsos-band sørover. Da fylkeskommunens arrangement ble avlyst, fikk de beskjed om at pengene kunne beholdes.

Dermed dro de likevel.

De bodde på lurvete Anker Hotel, fikk gjort en avtale med lydfolkene til Seigmen og rigget til konsert på Youngstorget.

– Det ble en sammenspleisa gjeng, husker Tor begeistret.

De største seirene sto ikke på scenen

Det er lett å fortelle historien om Lagret gjennom konsertene. Om Seigmen, Motorpsycho, bussturene, bandene og alt som skjedde. Men for Tor var jobben langt større enn det.

Han hadde ansvaret for UKM (Ungdommens kulturmønstring). Han fikk i oppgave å etablere fritidsklubb på Bangsund. Han koordinerte arrangementer, skaffet penger og forsøkte å få økonomien til å gå opp. Samtidig var arbeid på klubben en del av felttjenesten hans som ungdomskonsulent.

Det var der han virkelig ble kjent med ungdommene.

– Vi hadde tiltak for dem som sleit på skolen, så de kunne få gjøre noe annet enn bare skole. Vi samarbeidet med kriminalomsorgen og det som var før NAV. Det var veldig mye forskjellig.

Og midt i alt dette – konsertene, søknadene, bussturene, øvingsrommene og ungdommene som kom og gikk – var det én ting Tor aldri var særlig i tvil om:

– Jeg syntes det var så utrolig artig.

Det var ikke bare konsertene og musikken som gjorde jobben fin.

– Tenk deg en fredag ettermiddag. Alle andre gjør seg klare til helg og taco, mens du må dra på jobb klokka fem for å åpne klubben klokka sju. Kan jo være litt tungt – så kommer ungdommene, kaster seg rundt halsen på deg og er så glade for å se deg. Det går ikke an å bli noe annet enn glad, sier han med et emosjonelt drag over ansiktet.

Tor har fått oppleve unge musikere ta sine første steg på en scene, sett talenter vokse fram og mennesker finne et miljø de kunne høre til i.

– Jeg har fått oppleve så mye gøy som jeg aldri ville vært foruten. Å se unge musikere som utmerket seg, og få lov til å bidra litt på veien, det har gjort inntrykk på meg.

Men de største seirene var ikke nødvendigvis dem som endte på en scene.

Noen av ungdommene som kom til Tor og Lagre hadde allerede begynt å falle utenfor. Skolen fungerte dårlig. Enkelte var, slik Tor husker det, nærmest dømt til å mislykkes.

Så gikk det ikke slik.

– Vi ser jo i dag at det har gått bra med mange av dem. Om det var på grunn av klubben, det vet jeg ikke. Men kanskje hadde den noe å si.

For noen kunne det å få avstand til skolebenken være nettopp det som skulle til. Tor husker ungdommer som fortalte at de først da oppdaget at de selv måtte ta tak dersom de skulle komme seg videre. Flere fant etter hvert veien tilbake til skolen.

– Vi må huske at den tradisjonelle skolen ikke passer for alle. Det gjorde den ikke da, og det gjør den ikke i dag heller.

Da det begynte å koke

Det er kanskje en viss ironi i hvordan livet til Tor skulle bli.

– Jeg flyttet hjemmefra for å finne plass for meg selv. Så endte jeg opp i en jobb som skulle være til forveksling lik min egen oppvekst.

For selv om Tor trivdes blant ungdommene og alt som skjedde rundt ham, har han aldri vært den som nødvendigvis trives best når det blir for mye på én gang.

– Jeg er nok en lettstressa fyr. Når du har 40 sceneinnslag som skal inn og ut på UKM, da koker det. Det har bobla mye innvendig opp gjennom årene. Det blir mye. Men sånn er det bare.

Og Tor gjorde det ikke alltid enklere for seg selv.

– Jeg har nok ikke vært så god til å delegere. Det har vært enklere å bare ta det selv.

Dermed ble han sittende med mye. Til tider, sier han, følte han også at han sto ganske alene i det.

Likevel var jobben mer givende enn stressende. Men årene gikk, og da Tor begynte å nærme seg 60, merket han at tempoet ikke kunne fortsette for alltid.

I 2014 ble stillingen som ungdomskonsulent fjernet.

– Det føltes litt som å bli satt på benken. Og det er ingen god følelse.

Samtidig er Tor lite interessert i å gjøre seg selv til offer for avgjørelsen. Han mener noe av ansvaret lå hos ham selv.

– Jeg var dårlig til å formidle og synliggjøre hva jeg holdt på med. Jeg har aldri vært flink til å snakke varmt om meg selv, eller til å fortelle andre hva jeg drev med.

Kanskje er det nettopp derfor mye av historien om Tor Moltu må fortelles av andre.

Selv nøyer han seg med dette:

– Jeg er bare takknemlig for at jeg har fått oppleve alt sammen.

– Vi rev, bygde og pusset opp. Etter hvert ble det kafé, konsertlokale og scene. Midt i det hele sto Tor.Jeg tør påstå at uten ham så hadde det ikke blitt noe. Han var i hvert fall grunnen til veldig mye av det, sier Odd Egil.

Men Tor bygde ikke et ungdomstilbud for ungdommene. Han lot dem være med og bygge det selv.

– Da noen ville arrangere dataparty, skaffet Tor lokaler, strøm og avtaler. Hvordan hundre datamaskiner skulle kobles sammen, det fikk vi finne ut av selv. Da skatere ville ha ramper, hjalp han til med materialer og bygging, selv om skateboard ikke nødvendigvis var hans egen store interesse. Musikkinteresserte fikk øve på scenen og bruke et ordentlig lydanlegg. Noen fikk til og med lære å skru lyd av Tor selv, forklarer Odde Egil videre.

– Han kunne ingenting om data. Men han la til rette. Det var ungdommene som fant ut av resten.

Det samme prinsippet gikk igjen. Tor sørget for rammene. Ungdommene fylte dem.

Og rammene kunne være vide. På Lageret møttes musikere, fotballspillere, datanerder, skatere og ungdommer som ellers kanskje ikke hadde hatt særlig mye med hverandre å gjøre.

– Det var alle mulige folk. Og de gikk så godt i lag. Det var det som var litt spesielt, husker Odd Egil.

Friheten betydde likevel ikke at alt var lov.

Da ungdomsklubben åpnet i sentrum, fryktet mange at fredagskveldene skulle føre med seg fyll og bråk. Tor og de andre voksne slo tidlig fast at alkohol ikke hørte hjemme på klubben. De som kom beruset, ble bortvist.

Odd Egil beskriver Tor som strengere enn enkelte av de andre voksne på huset. Men aldri urimelig.

– Han var streng, men rettferdig. Og hjelpsom. En trygg voksenperson som du visste at du kunne stole på, han passet på oss.

«Det var veldig hjem»

Odd Egils bror, Olav Kristoffer, nikker bekreftende på hodet.

– Det var veldig hjem.

Når Tor hadde ansvaret for klubbkvelden, merket ungdommene det.

Da skjedde det gjerne et eller annet. Det kunne være musikk, et prosjekt eller pizza. Og pizzaen var ikke bare noe som ble kjøpt inn og satt på et bord – Tor bakte.

– For mange av oss var det fredagspizzaen. Det var sammen med storfamilien, for å si det sånn, forteller Olav Kristoffer.

– Selv gikk Tor gjerne rundt med kassegitaren og sang Stones-låter som noen av oss på den tiden syntes var temmelig gammeldagse, vi hørte jo på hørte på Seigmen, Metallica og Motorpsycho. Men etterhvert tror jeg mange av oss begynte å nikke bekreftenede til musikksmaken til Tor også, sier Olav Kristoffer med et smil.

– Han har en egenskap som jeg synes er helt rå og genuin. Han har aldri noen sånn selvinteresse som skal heves over de andre. Han er genuint opptatt av at de som er der skal få oppmerksomheten. Han har ikke behov for å løfte seg selv gjennom andre folk.

Det var aldri «Tor sitt prosjekt», slik Olav Kristoffer husker det.

Tor kunne skaffe penger, bygge scene, sørge for strøm, ordne konsert, finne et studio eller skaffe ungdommene tilgang til utstyr som ellers ville vært utenfor rekkevidde.

Så trakk han seg et skritt tilbake.

Ungdommene fikk gjøre jobben selv.

– Hvis du tenker på medvirkning, som det snakkes mye om i dag, så var dette ekte prosesser. Han kom aldri ned i studio og sa at «kan du ikke spille en annen låt?». Han la til rette for at det var mulig, og så gjorde vi det selv.

Dermed lærte de mer enn å spille.

– Vi rigget konserter. Så profesjonelle band gjennomføre lydprøver. Brukte ordentlig PA-utstyr. Diskuterte arrangementer, lyd og musikk med hverandre. Sto på siden av scenen mens Motorpsycho, Seigmen og Bigbang gjorde seg klare til konsert. Det var helt magisk.

For Olav Kristoffer ble dette etter hvert normalen.

– Vi var i en sånn evig kreativ prosess. Det å være i en slik prosess ble bare helt naturlig.

Senere skulle han selv arbeide med musikk og produksjon. Når han ser tilbake, er forbindelsen til Lagre tydelig.

– Hundre prosent. Det startet der.

Ett ring

Men forholdet til Tor stoppet ikke ved døra til ungdomsklubben.

Olav Kristoffer beskriver Tor som en farsfigur. En voksen som kunne stille krav, men som samtidig gjorde det tydelig at han var tilgjengelig.

Han øvelseskjørte med Tor.

Var det noe galt med bilen, ringte han Tor.

– Jeg følte bestandig at han hadde tid til meg.

Én historie sitter særlig igjen.

Da Olav Kristoffer gikk på videregående, måtte han reise til Trondheim for å få trommetimer. En kveld tok han feil av perrongene på Trondheim sentralstasjon og mistet toget som korresponderte med bussen hjem til Namsos.

Han kom seg til Steinkjer, men der stoppet det.

Han hadde ikke penger igjen på kontantkortet, og han hadde bare nok mynter til én telefonsamtale fra en betalingstelefon.

Det var ikke foreldrene han ringte – det var Tor.

– Jeg hadde på en måte ett ring. Da var det han jeg ringte.

Tor satte seg i bilen og kjørte til Steinkjer for å hente ham.

Olav Kristoffer smiler ettertenksomt.

– Han hadde sikkert andre ting han kunne tenkt seg å gjøre. Men han kom.

For da han sto alene på Steinkjer og bare kunne ringe én person, var det aldri særlig tvil om hvem det skulle være.

– Det sier litt om hva jeg tenkte om ham allerede den gangen.

For det var ikke bare bandene som fikk plass.

Det var skateboarderne. Fotografene. Kunstnerne. De som ville arrangere konserter. De som ville spille punk, metal, pop eller noe som ingen helt visste hva var ennå. Og kanskje særlig de som ikke fant plassen sin blant fotballspillere, håndballhelter og de andre etablerte fellesskapene.

– Mange hadde mye på hjertet, men manglet et sted å få det ut. Tor så enkeltpersonene. Han var opptatt av hva folk hadde lyst til å gjøre, ikke av hva han selv syntes de burde gjøre.

Askil mener miljøet rundt Lagre bidro til å forandre selve musikklivet i byen.

Namsos hadde allerede en sterk musikkhistorie, men den var også preget av noen tydelige tradisjoner. På Lagre fikk ungdommene møte noe langt bredere. Gjennom konserter, turneer og reiser ut av byen ble de eksponert for andre uttrykk, andre sjangre og andre måter å tenke musikk på.

– Tor bidro til at musikkmiljøet gikk fra å være ganske ensrettet til å bli mye mer mangfoldig. Han tok ungdommene med ut, lot dem oppleve andre band og andre miljøer, og så tok de med seg impulsene hjem igjen.

Ringvirkningene mener han fremdeles er synlig.

Mange av dem som senere har arbeidet profesjonelt med musikk og kultur i og utenfor Namsos, har en eller annen forbindelse tilbake til miljøet rundt Tor, Lagre og menneskene som møttes der.

Sporene etter Tor

Det er naturligvis umulig å vite hvordan Namsos ville sett ut dersom Tor Moltu aldri hadde takket ja til seks måneders vikariat som ungdomskonsulent våren 1994.

Men det finnes en hel generasjon voksne mennesker som fortsatt kan peke tilbake på et kaldt kommunelager i Vika, et øvingsrom, en konsert, en busstur, en pizza, en samtale eller en voksen som hadde tid.

Tor viste ikke nødvendigvis veien – han gjorde det mulig å finne den.